Om prosjektet
Hovedmålet med prosjektet er å generere en oversikt over utbredelsen av arter av marine virvelløse dyr knyttet til det marine algebeltet i de grunne, subtidale kystområdene langs norskekysten. Nærmere bestemt vil vi fokusere på arter fra taxaene Tunicata, Entoprocta, Nemertea, Spionidae, Serpulidae og Amphipoda/Caprellidae som forekommer i tareskog, sjøgressenger og steinrevhabitater med korallrødtang. Globalt omfatter disse taxaene mer enn 7000 arter, og rundt 250 arter er dokumentert fra norske farvann. Til tross for dette er kunnskapen om deres taksonomi og utbredelse i Norge i beste fall mangelfull og har et stort behov for forbedring.
Tunikater er marine suspenderingspisere som blant annet omfatter sjøpølser, som er målet for dette prosjektet. Sjøpølser er fastsittende bunnlevende organismer som varierer i størrelse fra <1 mm til 60 cm, og artene lever solitært eller i kolonier. Koloniene kan være flere meter store. Sjøpølser finnes i alle de tre utvalgte habitatene. Flere arter av ascidier er også svært vellykkede marine invaderende arter som forårsaker store habitatforandringer og økonomiske tap i oppdrettsnæringen. På den annen side er det også funnet mange kryptiske arter i Tunicata, blant annet det nye modellsystemet Ciona intestinalis (Linné, 1767). Fra norske farvann er det registrert totalt 76 arter av tunikater, men de er fortsatt kategorisert som dårlig kjent med hensyn til økologi, utbredelse og taksonomi på grunn av manglende informasjon, og det fantes ingen strekkoder i NorBOL ved starten av prosjektet.
Entoprocta (eller Kamptozoa) er en av de mindre dyregruppene med bare rundt 200 beskrevne arter. 25 arter er registrert fra Norge, og 30 arter forventes å forekomme i norske farvann. I likhet med sekkedyrene er de fastsittende eller koloniale filtreringsdyr, som stort sett utelukkende lever i havet. Spesielt de koloniale formene kan leve på forskjellige substrater, som inkluderer ulike former for alger, men også skjell og steiner. Derfor finnes de i alle de tre utvalgte habitatene, men hovedsakelig på steinrev med korallrødtang. Selv om de ikke er uvanlige på grunt vann, blir de ofte forvekslet med neslepolypper eller oversett på grunn av sin lille størrelse. Derfor anses deres taksonomi i norske farvann som lite kjent, deres utbredelse som dårlig og deres økologi som ikke-eksisterende. I likhet med sjøpølser finnes det ingen strekkoder i NorBOL.
Nemertea (slimormer) er rovdyr som hovedsakelig lever i marine habitater. De er dorsoventralt avflatet og jakter på byttet sitt ved å snike seg innpå det og fange det med en utvidbar snabel, som vanligvis er utstyrt med tanglignende strukturer. Dessuten er kroppen ekstremt tøyelig, slik at den utstrakte kroppslengden kan være tre ganger større enn den innstrakte. Lineus longissimus (Gunnerus, 1770) kan for eksempel bli opptil 60 m lang og er dermed det lengste frittlevende dyret på jorden. Som for mange andre marine grupper kan forekomsten av kryptiske arter være høy, og antallet nemerteiske arter kan være høyere enn det som er beskrevet i dag, selv i områder som er bedre beskrevet. Globalt er det kjent ca. 1300 arter og for Norge 60 arter, men det forventes 90 arter. Status for Nemertea er dårlig når det gjelder taksonomi og utbredelse, og svak når det gjelder økologi. Flere av artene i habitatene i dette prosjektet mangler imidlertid strekkoder.
Annelida (leddormer) er en artsrik gruppe med over 20 000 arter som finnes i alle habitater på jorden. I de tre utvalgte habitatene finnes det mange forskjellige annelidafamilier, alt fra filtrerende arter til rovdyr, og disse har ulike posisjoner i næringsnettet i disse habitatene. Det er gjennomført flere prosjekter om annelider i Artsdatabanken, og noen familier er godt kjent. For mange familier og slekter er imidlertid kunnskapen fortsatt svært begrenset, og forekomsten av kryptiske arter er høy. Dette gjelder blant annet familiene Serpulidae og Spionidae som forekommer i disse habitatene. Mens Serpulidae er filtrerende organismer som lever hele livet i det samme kalkrøret som er festet til ulike habitater, for eksempel tareblader, er Spionidae bevegelige organismer som også er suspenderende. Noen serpulid- og spionidarter er kjent som svært vellykkede invaderende arter, som kan forårsake betydelige økonomiske tap på grunn av begroing eller graving i skjell i akvakulturanlegg. I Norge er det kjent 29 serpulidarter og 51 spionidarter, og det forventes at det vil bli funnet litt flere. Status for taksonomi, utbredelse og økologi er for begge familiene enten svak eller moderat. I NorBOL finnes det imidlertid ingen strekkoder for noen av artene i slektene som forekommer i habitatene i vårt prosjekt.
Endelig tilhører Caprellidae (spøkelsekreps) den artsrike gruppen "Crustacea" med over 70 000 arter på verdensbasis. Caprellidae kjennetegnes av sin strenglignende morfologi som skyldes flere reduksjoner og tap av krepsdyrets kroppsplan. De er ganske vanlige på grunt vann, også i de aktuelle habitatene, der de klamrer seg fast til flora og større dyr, og de er beitere, åtseletere, filterspisere eller rovdyr med viktige økologiske funksjoner. Som for de fleste av de ovennevnte taxaene er det imidlertid ofte vanskelig å identifisere artene på grunn av deres lille kroppsstørrelse (5-30 mm), umodenhet og forekomsten av kjønnsdimorfisme hos de fleste artene. I Norge finnes 8 av de 100 kjente slektene med til sammen 15 arter, inkludert invasive arter som Caprella mutica. Denne arten sprer seg raskt over det meste av Nord-Europa, og i Norge er den også registrert på menneskeskapte strukturer som havner. Caprella mutica utkonkurrerer effektivt stedegne kaprellarter ved introduksjon, noe som ofte skjer ubemerket. Foreløpig er kunnskapen om spøkelsesrekernes taksonomi, utbredelse og økologi i Norge mangelfull. I NorBOL finnes en strekkode for 1 art.
Så langt har vi registrert 949 eksemplarer av minst 80 arter fra Tunicata (206 eksemplarer), Nemertea (151 eksemplarer), Entoprocta (19 eksemplarer), Spionidae (81 eksemplarer), Serpulidae (293 eksemplarer) og Caprellidae (199 eksemplarer) fra 43 lokaliteter i Viken, Trøndelag, Vestland og Troms og Finnmark. Vi har ekstrahert DNA, amplifisert og sekvensert COI-strekkodingsregionen for 401 eksemplarer. Til tross for at de ble identifisert av taksonomiske eksperter, ble omtrent 45 % av eksemplarene feilbestemt basert på morfologi. Dette har betydning for spredningen av C. mutica langs norskekysten. De fleste av de feilbestemte artene ble molekylært identifisert som C. mutica fordi de var ungfisk eller hunner. Dette betyr at C. mutica har en mye større utbredelse langs norskekysten og kan allerede ha erstattet mange av de stedegne artene i dybdeområdet for prosjektet vårt. I tillegg forekommer C. mutica ikke bare i havner eller lignende menneskepåvirkede miljøer eller i nærheten av dem, men også i naturlige habitater. Dette står i kontrast til de tidligere funnene i Norge. Dessuten kan flere av funnene av stedegne Caprella-arter som C. linearis, C. equilibra og Aeginina longicornis, som antas å forekomme i samme habitat, også ha blitt feilbestemt hvis funnene kun er basert på morfologisk identifikasjon. Følgelig er våre morfologiske funn av C. equilibra tvilsomme, og også de tre tidligere funnene av denne arten i Norge bør behandles med forsiktighet. Så langt har molekylære data ikke kunnet bekrefte den morfologiske identifikasjonen av noen av de antatte C. equilibra-artene. Polydora onagawensis (Spionidae) er en art som er ny for Norge.