Av alle våre viltvoksende bærslag er vel ingen mer populær enn molten. Særlig i Nord-Norge utgjør bærene et viktig næringsgrunnlag, og i våre tre nordligste fylker er plukking av molter sterkt begrenset; grunneierens rett til sine molter er vernet ved lov. Sørpå ligger det et lite vern i at det er et forbud mot plukking av moltekart.
Planten har egne hunnplanter og hannplanter, og det er selvfølgelig bare de førstnevnte som setter frukt. Moltekarten er rød og hard, med begerblad som mer eller mindre omgir karten. Når den modnes får den den velkjente gyldne fargen, og begerbladene bøyer seg tilbake.
Mengden av bærene, moltene, viser store svingninger fra år til år, mer påfallende enn hos våre andre bærslag. Dels har dette sammenheng med været, bl. a. kan sen frost ha innvirkning på blomstring og pollinering, men også sommerlige haglskurer kan ødelegge håpet om fulle moltespann. En annen ting er at et rikt molteår kan føre til at plantene "hviler" ett eller flere år etterpå!
Bærene er meget rike på C-vitamin og spilte i eldre tid stor rolle som forebyggende middel mot skjørbuk, sykdommen som skyldes mangel på dette vitaminet.
Molteplantene er typiske for sure torvmyrer og myrlendt skog, og kan ofte opptre i store mengder, siden planten har god evne til å spre seg vegetativt ved sine underjordiske utløpere.
At vi snakker om "bær" hos molte (og hos bringebær og bjørnebær), er i grunnen galt botanisk sett. Hver av de små "kulene" er små steinfrukter, som hver svarer til ett kirsebær eller én plomme. Denne samlingen av små steinfrukter utgjør så én molte. I tillegg til plantens egen vegetative spredning skjer spredningen ved fugl og pattedyr som spiser moltene. Frøene er tilpasset slik spredning og beholder spireevnen etter passering gjennom dyret.