Med sine meterhøye stengler, hver med en lang klase av rødfiolette blomster, og senere kapselfrukter med mengder av hvit frøull, er geitrams en av de mest iøynefallende artene i norsk flora. Geitrams danner ofte vidstrakte, tette bestander som kan stå som et rødfiolett hav når planten er i full blomst. I fruktstadiet letter skyer av dunlette frø selv ved lette vindpust. Når fruktene sprekker opp, viser det seg nemlig at hvert frø er utstyrt med en liten "fallskjerm" som sørger for en effektiv vindpredning.
Blomstene kan oppvise en morsom detalj. De hannlige og de hunnlige delene i den tokjønnete blomsten utvikles nemlig til forskjellig tid. Først kommer pollenbærerne (hannen) til utvikling, og når de har tømt ut sitt pollen, blir griffel og arr (hunnen) mottagelig for pollinering. På denne måten mener man at en selvpollinering blir vanskeliggjort.
Geitrams trives spesielt godt på "rampete" plasser, som langs veier, på jernbaneskråninger og lignende. Dessuten liker den seg i skogslende, og der det har vært drevet flatehogst eller har vært skogbrann, kan den få en voldsom fremvekst for en tid, før næringskapitalen i jorden (særlig nitrogen) er oppbrukt og skogen igjen inntar landskapet.
Geitrams er vanlig i hele landet, fra Lindesnes til Nordkapp, men er særlig karakteristisk i Østlandets flatbygder og skogstrakter. Arten kan også være et viktig innslag i fjellbjørkeskogenes planteliv, sammen med andre "høystauder", - høye, flerårige planter. Ovenfor skoggrensen kan den fortsette opp til nesten 1800 m o.h. i sydvendte rasmarker.