Denne er en lavtliggende, ja nærmest krypende dvergbusk, med forvedete stengler og små læraktige blad av form som små eikeblad. I stenglene - som vi forresten like gjerne kunne kalle stammer - kan man faktisk telle opptil 100 årringer.
Planten har store, hvite blomster med som oftest 8 kronblad, et sjeldent tall i planteriket (navnet "octopetala" sikter nettopp på dette). Etter avblomstringen strekker stengelen seg til 2-3 ganger den lengden den hadde tidligere, og fruktene med griflene, som nå er kraftig forlenget, danner en spiralvridd pensel. Etterhvert som fruktene modnes, får vi så en "barberkost" i stengelspissen, fordi de enkelte griflene blir silkehåret og spriker i alle retninger. Nøttfruktene får på den måten en effektiv vindspredning.
Reinrose er en karakterplante på kalkholdig jord. Den er faktisk en av våre beste indikatorplanter på at vi har slikt jordsmonn. Derfor er den en populær plante blant botanikere, fordi der reinrose vokser, kan man regne med å finne mange andre sjeldne, kalkkrevende fjellplanter.
Reinrose vokser i fjellet til over 1800 m o.h., men forekommer også enkelte steder i lavlandet, f. eks. helt nede ved sjøkanten i Langesundstrakten. Da isen trakk seg tilbake fra Norge etter istiden, var reinrosen en av de første plantene som fulgte iskanten. Man regner med at slike lavlandsforekomster som den ved Langesund stammer fra den tiden, og at planten har klart å holde seg fordi skogen ikke har kunnet konkurrere den ut der.