Naturvern ble et samfunnsanliggende i Norge på 1950- og 60-tallet. Fremsynte og dyktige naturvitere argumenterte for vern av natur etter naturvitenskapelige kriterier, med utspring i det «nye» faget økologi. Biologisk mangfold ble et viktig stikkord, bærekraftsbegrepet kom senere.
Norges første naturvernlov ble vedtatt i 1954, en sterkt endret og utvidet lov kom i 1970, og i 1972 ble Miljøverndepartementet opprettet med botanikkprofessor Olav Gjærevoll som verdens første miljøvernminister.
Tematiske verneplaner for viktige økosystemer som myr, våtmark, edelløvskog og vassdrag, etter hvert også barskog, ble den store satsingen. Juvelene i den norske naturarven skulle vernes, og naturvern ble en folkebevegelse der Norges Naturvernforbund ledet an, med ledere som Hans J. Engan og Per Flatberg i spissen.
Alle sektorers ansvar
På 1980- og 1990-tallet ble miljøvernbegrepet utvidet. Naturmangfoldsloven, vedtatt i 2009, inneholdt nye virkemidler og poengterte sterkt alle sektorenes ansvar. Samtidig ble prinsippet om vern av biologisk mangfold på sterkt faglig grunnlag videreført. Et tilstrekkelig og representativt utvalg av områder skulle sikres for å ivareta biologisk mangfold, økosystemer og viktige økosystemtjenester for fremtiden.
Vern som naturreservat innebærer å båndlegge arealer. Fordi arealet som ønskes vernet er større enn bevilgningene gir mulighet for, må dokumentasjonsterskelen være høy, slik at de økologisk viktigste arealene sikres.
Derfor må objektive naturvitenskapelige kriterier og god faglig dokumentasjon fortsatt være grunnlaget for å opprette naturreservater. Forslaget om å opprette naturreservater for områder karakterisert som «eventyrskog» innebærer et brudd med denne praksisen. Hvis forslaget blir gjennomført, er det et historisk paradigmeskifte i naturvernet i Norge.
Avskaffet «latinertvangen»
Begrepet «eventyrskog» ble trolig introdusert av Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA). I foreningens jubileumsbok Naturvernforbundet i Oslo og Akershus 1914–2014 beskriver lederen, Gjermund Andersen, 1990-tallet som «biologenes tiår», mens 2000-tallet ble tiåret da «vi bestemte oss for å gå tilbake til røttene, til friluftslivet og naturopplevelsen som hovedargumenter i marka-arbeidet» (sitat, s. 40).
I en artikkel i medlemsbladet for NOA (1/2007) står det: «Skal vi lykkes (med å få til vern av områder av hensyn til friluftsliv alene), må vi gå veien om argumentasjon om store naturverdier i form av truede arter med flotte latinske navn og andre sjeldenheter, det vi lite presist kaller «latinertvangen i naturvernloven». En slik begrensning av lovverket er ikke akseptabel.»
Paragraf 11 i markaloven fra 2009 hjemlet «eventyrskogvern» og avskaffet dermed «latinertvangen». Loven gir nemlig adgang til å «verne som friluftslivsområde områder som på grunn av naturopplevelsesverdier har særskilte kvaliteter for friluftslivet». Begrepet «eventyrskog» nevnes ikke i lovteksten, men i lovproposisjonen står det at paragraf 11 «er særlig nødvendig for å sikre begrensede arealer med spesielt viktige «eventyrskoger»».
Fylkesmannen i Oslo og Akershus startet arbeidet med vern etter paragraf 11 i 2010. Vern etter markalovens paragraf 11 møtte imidlertid stor motstand fordi loven ikke gir grunnlag for erstatning. Som en alternativ løsning åpnet derfor daværende miljøvernminister Bård Vegar Solhjell for å verne «eventyrskoger» som barskogreservater etter naturmangfoldsloven gjennom en frivillig verneprosess.
Idrett og friluftsliv protesterte
Forslag om å verne de første åtte «eventyrskogene» som naturreservater etter naturmangfoldsloven ble oversendt Regjeringen høsten 2014. Forslaget møtte imidlertid så stor motstand at Regjeringen foreløpig ikke har fremmet noen vedtakssak. Reaksjonene kom fra idretten og det organiserte friluftslivet, som protesterte fordi reservatene, om de ble opprettet, ville begrense mulighetene til å arrangere orienteringsløp og å utvikle sti- og skiløypenettet.
Saken har avdekket to viktige forhold; at det vitenskapelige miljøet ikke har slått ring rundt prinsippet om at vern av natur skal bygges på kunnskap, og at de «særlige verdiene for friluftslivet» som tilhengerne av «eventyrskogvern» vektlegger, ikke nødvendigvis er representative for flertallets oppfatning.
Vern av «eventyrskog» etter naturmangfoldsloven er uakseptabelt fordi det bryter med naturforvaltning tuftet på økologisk kunnskap. Etter tiårs opplysningsarbeid er det allment akseptert at biologisk mangfold er viktig.
Foreløpig står naturmangfoldsloven sterkt, men «eventyrskogvern» er misbruk av loven og setter på lengre sikt oppslutningen om den i fare. Områdevern etter naturmangfoldsloven på grunnlag av «eventyrskogkriterier» er uforenlig med tanken om en helhetlig, kunnskapsbasert naturforvaltning.
Vanskelig å definere
Vern av «eventyrskog» er også problematisk i seg selv. «Eventyrskog» som begrep er vanskelig å definere, derfor åpner det for et sterkt subjektivt element i utvelgelsen av verneområder. Det ser vi av måten markalovens paragraf 11 har gitt enkeltpersoner og pressgrupper makt til å sette sine verdikriterier foran det store flertallets friluftslivsinteresser på. Vi mener det strir mot demokratiske prinsipper å bruke samfunnets ressurser til å tilfredsstille særinteresser på denne måten.
Alternativet til «eventyrskogvern» er at markalovens intensjoner om en helhetlig forvaltning av Oslomarka, og natur i Norge i alminnelighet, realiseres ved at ulike hensyn blir balansert mot hverandre gjennom gode flerbruksplaner.
For å få det til, trengs helhetstenking og god, partsnøytral kunnskap på samme vis som i all annen naturforvaltning. Vi ser med forventning frem til dagens høring i Stortingets energi- og miljøkomité, som behandler et forslag fra stortingsrepresentantene Per Olaf Lundteigen og Marit Arnstad om tiltak for en kunnskapsbasert naturforvaltning (Dokument 8:89S (2013–2014)).
Denne kronikken ble først publisert på Aftenposten 12. jan. 2015
Se også:
- Alle områder noen synes er fine, kan ikke vernes (Aftenposten, 12. jan. 2015)