Malmøya med sine flotte bergarter og fossiler har i mer enn 100 år fungert som "laboratorium" for geologer og paleontologer. Studenter ved Universitetet tas med hit for å oppleve naturen her, og forskere fra hele verden kjenner til øyas geologiske severdigheter.
Det er derfor med stor tvil undertegnede (Hans Arne Nakrem, Naturhistorisk museum, Oslo) ønsker å gjøre mer "reklame" for Malmøya enn høyst nødvendig. Det som kan finnes på internett er tilgjengelig for "hele verden" og det vil være en fare for øket slitasje på øyas bergarter og fossiler.
For å slå det fast med en gang: Malmøya er fredet! Det betyr at all bruk av hammer og meisel, og annet utstyr, er strengt forbudt, og det er ikke tillatt å ødelegge eller ta med seg stein eller fossiler! Oppdages slikt, må det umiddelbart anmeldes til politiet.
Jeg har tillit til at øyas beboere og besøkende respekterer dette, slik at også kommende generasjoner kan ta del i naturopplevelsene.
Malmøya og de andre øyene i Oslofjorden tilhører det geologene kaller Oslofeltet; en geologisk struktur som strekker seg fra Mjøsa i nord, til Langesund i sør. I dette området finner vi bevart sedimentære bergarter (avsetningsbergarter) som er mellom 540 (kambriumperioden) og ca 310 (karbonperioden) millioner år gamle. I tillegg finnes det magmatiske bergarter (vulkanske lavaer og intrusiver) som er ca 300-250 millioner år gamle. I de sedimentære bergartene kan man finne mange pene fossiler, og forskere fra hele verden kommer til Oslo å studere disse lagene.
Ved å ta seg en tur til odden utenfor roklubben (Myren) kan man se nesten alle disse geologiske fenomenene på nært hold. Her ser man mørke brune skifre og litt grovere skråstilte lag (A) som skjæres gjennom av en annen bergart (B). Skiferen er en sedimentær bergart som er dannet av slam og finsand som sjøbunnen i silurtiden besto av (for ca 440 millioner år siden). I skifrene forekommer det fossiler av en dyregruppe som kalles brachiopoder (armføttinger) som kan forveksles med skjell. Skiferen var opprinnelig horisontalt liggende, men senere jordskorpebevegelser har stilt den noe skrått. I dag foregår den samme prosessen i sjøen utenfor Malmøyas kyst; nært land finner vi grov sand og masse knuste blåskjell, litt lenger ut, på litt dypere vann finner man finsand og leire. Under riktige betingelser vil slammet på dagens sjøbunn kunne ble herdet (omdannet) til en fast skiferbergart, og blåskjellene vil bli fossiler inni denne skiferen.
Bilde fra Myren som viser at silurskiferen (A) er gjennomskåret av en gangbergart (diabas) (B).
I skiferen på Myren finner man nesten ikke fossiler, men man kan se spor (graveganger) etter dyr som vitner om at dyr som grov seg gjennom slammet virkelig levde i dette miljøet.
Tidsperioden perm (for ca 300-250 millioner år siden) var en geologisk sett meget urolig periode, med jordskjelv og vulkansk aktivitet. Smeltemassen til vulkanene presset seg opp gjennom lange sprekker i de eldre bergartene i jordskorpa. Rombeporfyrene og basaltene (i Bærum bl.a.) er smeltemasser som har strømmet ut på overflaten, mens granitten i Nordmarka er smeltemasse som størknet lenger nede i jordskorpa. Skiferen (A) på Myren er brutt gjennom av en slik steilt-stående vulkansk bergart (en gangbergart) (B) som har presset seg opp gjennom en lang spalte. Hvis man ser nøye etter, så vil man se krystaller og gassblærer langsetter midten av bergarten, mens den er uten store krystaller og blærer langs sidene. Årsaken til dette er at smeltemassen ble raskt nedkjølt langs sidene ut mot sidene (mot skiferen), og da vil ikke større krystaller bli dannet. I riktig lys (lav sol) vil man se en rekke striper/tynne furer i overflaten. Disse er orientert norvest-sydøst, og er dannet av isens bevegelser i slutten av siste istid (for noe mer enn 10.000 år siden). Steiner under isen fungerte som et meget grovt sandpapir, og isen med sin voldsomme tyngde skurte da ned overflaten.
På Myren kan man altså se resultatet av flere geologiske prosesser:
- Slam ble avsatt på relativt dypt vann for ca 440 millioner år siden (i silurtiden); disse ble omdannet til skifre.
- Oslofeltet "sprakk opp" for ca 300-250 millioner år siden (i permtiden); smeltemasser trengte opp gjennom spalter og dannet steilt-stående gangbergarter.
- Isen under siste istid, som sluttet for ca 10.000 år siden, skurte landskapet ned og laget riper i berggrunnen.
- Dagens sand, leire og blåskjell vil kunne danne fossilholdige skifre om noen millioner år!
Det er dette som gjør Malmøya så enestående! Her kan man altså kunne studere flere geologiske og utviklingsmessige prosesser innenfor et relativt lite område. Man kan studere bergartene og fossilene "i deres naturlige miljø", og det er dette vi gjennom fredning prøver å bevare.
De enkelte bergartsenhetene er tegnet inn på et geologisk kart over Malmøya.
Hvis man går mot de nye bryggene til roklubben (mot vest-sørvest) kommer man til de eldste bergartene på Malmøya. Disse ble dannet i slutten a tidsperioden ordovicium (for ca 445 millioner år siden), og består av et meget grovt konglomerat. Konglomeratet består av store sammenkittede "boller" (bergartsfragmenter, kalkblokker, fossiler m.m.), og er dannet ved at sterke strømmer har gravet ut kanaler, og "bollene" har blitt vasket ut fra omkringliggende bergarter, og deretter blitt avsatt hulter-til-bulter. Dette skjedde i et avsetningsmiljø med meget grunt vann, og vitner om vannets voldsomme kraft (sammenlign med Jutulhogget i Østerdalen). I konglomeratet kan man se fossiler av koraller og svamper.
Konglomerat med "boller" av kalkblokker, stein, grus og ordoviciske fossiler (koraller og svamp).
Legger man turen videre rundt sørkysten av Malmøya kommer man tilbake i skifre tilsvarende de på Myren. Disse skifrene har det geologiske navnet Solvikformasjonen. Lagene på Malmøya er altså foldet og forkastet, og man kan finne igjen de samme bergartslagene flere steder. Denne skiferen/finsanda ble avsatt på litt grunnere vann, og dyrelivet ble strak rikere. Her kan man se større mengde små brachiopoder (armføttinger"). Disse dyrene ligner umiddelbart skjell (som man finner i sjøen i dag), men er biologisk svært forskjellig, og de har en annen skallsymmetri (sammenlign de du finner med blåskjellene i fjæra). Protatrypa malmoyensis er en vanlig, nesten rund og furete liten (1 cm) brachiopode her, Leptaena er større og flatere med sentriske ringer, og Eoplectodonta er ganske flat og radiært stripete. Stricklandia finnes noe lenger mot syd, og er større (6-8 cm diameter), og ofte her brunlig på overflaten. Sammen med brachiopodene kan man finne sjeldne trilobitter (utdødde leddyr), noen koraller og flattrykte, mørke grønnalger (Mastopora) med et svakt bikakemønster. Trilobitten Calymene er forøvrig valgt som "logo" for Malmøya Vel, men det er meget sjeldent man ser fossiler av trilobitter i berglagene på Malmøya!
Går man videre sørover langs kysten kommer man over i stadig tykkere, grå lag. Dette er kalkstein, som kan bli ganske massiv, og dannet av kalkslam (skallfragmenter fra døde dyr) avsatt på meget grunt vann. Kalkens geologiske navn er Rytteråkerformasjonen. I denne kalken er det store mengde svamper (stromatoporoider) og koraller av typene Favosites (bikakekorall) og Halysites (kjedekorall). Ofte forveksler folk bikakekorall med grønnalger, men korallene er lysgrå på farge, og ofte halvkuleformete og massive (tredimensjonale). Videre sørover bøyer lagene oppover igjen, og man kommer tilbake til de eldre lagene (skifrene).
Illustrasjoner av trilobitter (34 kb), brachiopoder (70 kb) og koraller (100 kb).
Solvikformasjonen (skifer) nær Solvik camping.
Rytteråkerformasjonen (kalklag) på Malmøyas sørkyst
Hvis man herfra går over til Skinnerbukta, vil man kommer over i en annen bergartstype, den såkalte "knollekalken" (Vikformasjonen). På lagflatene kan man se meget pene fossiler, bl.a. blekkspruter og de berømte sjøliljestilkene. Her kan man også se at uvettige mennesker faktisk har trodd at det skulle være mulig å banke ut disse fantastiske fossilene med hammer og meisel, og få med seg hjem oppkveilte stilker!! Det er selvsagt umulig!! Det fører bare til ødeleggelse. Sjøliljer er forøvrig i slekt med dagens sjøpinnsvin (kråkeboller) og sjøstjerner, og lever den dag i dag på dypt vann.
"Hånda" peker på sjøliljestilkene
Inne i Skinnerbukta (nordsiden) består bergartene av en grå skifer. Denne bergarten vitner igjen om dypere avsetningsforhold, og de eneste fossilene som finnes her er flattrykte blekkspruter og rikelig med graptolitter. Graptolitter (kolonier med et "løvsagblad"-lignende utseende) er en forlengst utdødd dyregrupper, noe fjernt i slekt med ryggstrengdyrene. De er viktige for paleontologene som ønsker å fastsette alderen på lagene, ettersom de viser en rask utvikling, og spesielle arter forekommer i de enkelte lagene.
Illustrasjoner av blekksprut og graptolitter (40 kb)
De yngste lagene på Malmøya ligger midt inne på øya, på de høyeste toppene. Dette er Malmøyakalken, som i sin tid ble brukt til sementproduksjon. Også i denne kalken forekommer det brachiopoder, koraller og svamper.
Det kan synes merkelig at man finner rester (fossiler) av koraller og andre organismer som lever i tropiske strøk i berggrunnen på Malmøya i dag. Oslo ligger i dag på ca 60 grader nordlig bredde, men i den perioden da fossilene her ble dannet lå området som Oslo er en del av i dag betydelig lengre sør. Forskningen viser at Oslo i ordovicium og silur lå ganske nært ekvator i et tropisk klimabelte, og har siden den tid drevet nordover som et resultat av kontinentaldriften. Kontinentenes plassering i tidligere tider tegnes ofte inn på såkalte paleo-geografiske kart.
For ytterligere informasjon om Malmøyas geologi henvises det til David Worsleys stykke i jubileumsboka for Malmøya som kom ut i 1984.
Og til slutt: Alle som besøker Malmøya må hjelpe til å bevare naturen her!
Naturhistorisk museum (Universitetet i Oslo) har store samlinger og utstillinger av fossiler fra hele verden. Her er det også utstilt fossiler fra Malmøya:
- Crinoidea indet., (Pigghuder) fra Malmøya, Oslo, Norge. Silur
- Halysites sp., (Nesledyr) fra Malmøya, Oslo, Norge. Silur
- Monograptus sp., (Graptolitter) fra Malmøya, Oslo, Norge. Tidlig silur
- Pentamerus sp., (Brachiopoder) fra Malmøya, Oslo, Norge. Silur
- Platystrophia sp. & Pentamerus sp., (Brachiopoder) fra Malmøya, Oslo, Norge. Silur
- Stictopora malmoeyensis, (Mosdyr) fra Malmøya, Oslo, Norge. Tidlig silur
Noen ordforklaringer
- Geologi: Læren om jordens oppbygning og historie, mineraler, bergarter, prosesser og fossiler.
- Paleontologi: Læren om tidlige tiders plante- og dyreliv. Fossiler; hvordan de dannes.
- Fossil: Bevarte rester av døde dyr og planter. Kan være hele organismen, eller bare et avtrykk. Forsteining.
- Trilobitt: Utdødd gruppe leddyr. Levde i havet, kanskje som mange av dagens krepsdyr. Finnes fra kambrium til perm.
- Brachiopode: Armfoting; et marint dyr med to skall; ligner muslinger, men har en annen indre oppbygning, og annen skall-symmetri.
- Graptolitter: Utdødd dyrerekke av kolonidannende dyr som levde fra kambrium til karbon.
- Tidsbegrepet: Geologer arbeider med tildels ufattelige tidsomfang. Jorda er ca 4.6 milliarder år gammel. Encellet liv finnes ca 3.5 milliarder tilbake i tid, mens dyr med skall slik vi kjenner dem i dag oppsto for ca 600 millioner år siden. Menneskets nære forgjengere "kom på "banen" for ca 4 millioner år siden.
- Sedimenter: Løsmasser eller avsetninger, i form av grus, sand, leire og kalkslam.
- Magmatiske bergarter: Dannet fra smeltemasser (magma) i jordskorpa. Kalles lava dersom det strømmer ut fra vulkaner og størkner på overflaten (basalt); gangbergarter er magma størknet i sprekker (diabas); mens dypbergarter (granitt) størkner dypere nede i jordskorpa.
- Platetektonikk: Jordskorpa er ikke et fast ytre skall på jordkloden, men delt opp i plater. Disse platene beveger seg mot/fra hverandre, og der disse kolliderer vil det oppstå jordskjelv. Europa og Nordamerika beveger seg langsomt fra hverandre, mens Stillehavplaten kolliderer mot Søramerika, og fører til hyppige jordskjelv der. Et eldre ord for dette er "kontinentaldrift".