Blekkspruter

Blekksprutskall er vanlige som forsteininger. Nålevende blekkspruter har ikke skall, bortsett fra den tropiske Perlemorblekkspruten (Nautilus), som har et skall som den svømmer omkring med og som den kan trekke seg inn i, omtrent som en snegl i sneglehuset. Skallet er spiralsnodd og delt opp av skillevegger (kammervegger) slik at det består av mange små rom som kalles kamre.

Selve blekkspruten sitter i det ytterste og største kammeret, men den har en slags "halestreng" (sifo) bakover gjennom alle kamrene. Ettersom dyret vokser skiller det ut mer skallstoff ved munningen, flytter kroppen forover og danner en ny kammervegg bak seg. Kamrene bakover er altså deler av tidligere beboelsekamre som er blitt for små. Disse blir fylt med gass og væske som skilles ut fra sifoen. Nautilus kan regulere mengden av gass i kamrene og på den måten stige opp eller synke ned, akkurat som en ubåt.

Nautilus er et "levende fossil",- den eneste nålevende slekt av "skallblekkspruter", som var meget vanligere i tidligere geologiske perioder. Hadde ikke Nautilus levet i dag, ville vi vanskelig kunne gjette at forsteinede blekksprutskall virkelig stammer fra blekkspruter.

Også mange av de utdødde sorter hadde spiralsnodd skall; andre hadde rette skall eller andre skallformer. Alle hadde til felles med Nautilus at skallet var delt opp i mange kamre, og at det er et hull i alle kammerveggene for "halestrengen" (sifoen). Noen hadde også et forkalket siforør mellom kammerveggene.

Rette blekksprutskall kan være opptil armtykke og meterlange, men det er sjelden vi finner hele skallet. De rette skallene kalles gjerne Orthocerer (uttales "ortosérer"), men det er mange forskjellige sorter.

De vanligste typene er: Orthoceras med rett skall og de små sifohullene midt på kammerveggene; Endoceras som også har et rett skall, men har et meget stort siforør helt på undersiden og Armenoceras som likner på Endoceras, men har et siforør som ser ut som en stabel av ringer.

Mindre vanlige typer er; Lituites eller Bispestaven som har rett skall med en spiralsnodd spiss, Discoceras ("diskocéras") som er spiralsnodd og Phragmoceras ("fragmoséras") som har et nokså flatt og kort skall.

Vi finner disse og andre sorter forsteinede blekksprutskall i våre kalksteiner og skifre fra ordovicium-perioden og silur-perioden.

I noen lag er de så vanlige at lagene er blitt kalt opp etter dem, f.eks. "Orthocerkalken" (i dag Hukformasjonen) med Orthoceras (sjelden) og Endoceras (svært vanlige). Denne kalkenheten ble mye brukt som bygningsstein i Oslo i eldre tid; store blokker med de karakteristiske skallene på yttersiden kan sees mange steder i murene på Akershus festning og i Gamle Aker Kirke.

Alle blekksprutene som er nevnt ovenfor hører til gruppen nautiloidéer. En annen stor gruppe av skallbærende blekkspruter var ammonittene. De finnes i yngre lag enn de vi har bevart i Norge, nemlig øvre paleozoikum og spesielt i mesozoikum (trias-jura-kritt). De har komplisert foldete kammervegger med krøllet kant (suturlinje) og de fleste er spiralsnodde.

På norsk område finnes de bare på Andøya, Svalbard og kontinentalsokkelen, men de er vanlige i sør-Sverige, Danmark og resten av Europa (og verden).

På samme tid fantes en gruppe kalt belemnitter som hadde massive, sigarformete skall som opprinnelig lå inne i kroppen, ikke utenpå som hos de andre to gruppene. Disse var forløperne for våre dagers ti-armete blekkspruter (f.eks. akkar og kjempeblekksprutene).

Noen fossile blekkspruter