Hva er en marleik?
Inne i leire og sand kan vi iblant finne harde klumper som kalles Marleiker. Noen er kulerunde eller diskosformede, andre ligner på dyr, dukker eller forskjellige ting, - eller de likner ingenting. De består av det samme materialet som de ligger i (sand eller leire), men kornene er kittet sammen med kalk. Mange lurer på om de er fossiler ?
Hvordan ser en marleik ut?
De fleste marleiker er runde og litt flate. De kan ha alle mulige rare former med utvekster både her og der. Ofte "vokser" flere marleiker sammen, og en få merkelige kombinasjoner. Navnet marleik som antagelig betyr "leker lagd av kalkholdig leire", viser at de alltid har appellert til fantasien. Marleiker fra samme lag og sted ligner ofte på hverandre, slik at kan være mulig å gjette hvor de kommer fra.
Forsteininger i marleiker
Inni marleiker kan en iblant finne fossiler av dyr eller planter. De vanligste fossilene er muslingskall og sneglehus, men vi kan også finne rester av andre sjødyr som sjøstjerner, krabber, fisk og leddmark. Utskilling av kalk i leire og sand begynte noen ganger rundt disse restene. De stedene hvor det ble utskilt lite kalk, har marleiken en fasong som gjør at vi kan gjette hva som er inne i den ("tynnhudet marleik"). Ble det utskilt mye kalk, ble marleiken tykk og rund. Da kan vi ikke gjette hva slags fossil den inneholder, - hvis det er et fossil der i det hele tatt.
Hvordan er marleiker dannet?
Marleiker dannes ved at kalk løst i grunnvannet felles ut rundt en kjerne. Kalken avsettes i porene mellom sand- eller leirkornene. Marleiker finner en helst i litt grove, porøse lag hvor vannet kan strømme fritt igjennom. De "vokser" ved at kalken fyller porene utover i lag etter lag og kitter kornene sammen. De opprinnelige sand- eller leirkornene blir ikke forstyrret, men ligger på samme måte som før. Av og til kan man derfor se den opprinnelige lagdelingen fortsette uforstyrret rett gjennom marleiken. Hvor to eller flere marleiker lå nær hverandre, hender det at de vokste sammen.
Hvorfor kalken begynner å felles ut, vet vi ikke sikkert. Noen mener det er nødvendig med et dødt dyr eller en død plante. Når organismer råtner, skilles det ut stoffer som hjelper til å felle ut kalk. Ofte ligger marleiken som en kappe rundt et fossil. Men de fleste marleiker har ingenting inni. Kanskje er dyret råtnet helt bort uten å etterlate spor, eller kanskje trengs det bare et lite kaklkorn som kjerne når forholdene ellers er gunstige. En del forskere tror det må være kaldt, ca. 0oC, for å få dannet marleiker.
Når ble marleiker dannet?
Vi har mange marleiker fra slutten av siste istid. De fleste er dannet i havet rett etter at leira eller sanden ble avsatt. At de er dannet smatideig eller rett etter, ser en i marleiker hvor den opprinnelige lagdelingen er bevart. Den løse leira rundt marleiken er presset sammen når ny leire ble avsatt oppå, så lagene ble tynnere. Marleiken var allerede hard da ny leire ble avsatt oppå, derfor er lagene i marleiken fortsatt tykke.
I Folldal er det funnet marleiker i gammel jord fra en istid før den siste store som sluttet for 10-15000 år siden.
Hvor finner vi marleiker?
De fleste marleiker er dannet i gammel havbunn. I dag kan vi finne dem langt over havets nivå fordi landet har hevet seg etter siste istid. I fjelltraktene og indre strøk hvor havet aldri har nådd, er de sjeldnere, men også her er det funnet marleiker noen steder. De er dannet i ferskvannssjøer. Sjøene ble ble demmet opp av innlandsisen og hadde tilførsel av vann fra breene. Marleiker er mest vanlig på Østlandet, i Romsdalen, i Trøndelag og i Nordland. I bergenstraktene er de ikke funnet.
Hva kan marleiker fortelle oss?
Fossilene inni marleiker kan fortelle noe om innvandringshistorien til dyr og planter etter istiden; hvor de kom fra og når forholdene ble så gode at de kunne leve der. Fossilholdige marleiker kan kanskje øke forståelsen av hvordan fossiler blir til. Også for millioner av år siden fantes det marleiker. Disse finner vi i dag som kalkknoller i skifer. Marleikene vi finner i dag, kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi finner disse gamle knollene. Marleiker kan være dekorative og morsomme i seg selv, men de kan også være til direkte nytte; i Nordland ble de brukt som bryner før i tiden.
Fantes det marleiker i tidligere tider også?
Marleikene er noen av de yngste konkresjonsdannelser vi har. Her iNorge har vi mange kalk-konkresjoner i skifer fra den eldre delen av jordens oldtid, nemlig kambro-siluriske skifre, som er fra 520 til 400 millioner år gamle. Disse "bollene" er hardere enn skiferen og finnes derfor ofte løse hvor skiferen er forvitret og oppsprukket. Vi har særlig fine kalkboller i den svarte og karbonholdige Alunskiferen, som finnes i Oslo (i sentrum, på Tøyen og i Gamlebyen) og andre steder i Oslofeltet, et geologisk særpreget område fra Mjøsbygdene til Langesund. I Alunskiferen består bollene av stinkkalk, som er svart og stinker svovel når vi slår på den. Stinkkalkbollene kan se ut som kanonkuler, være mer flattrykt runde eller ha forskjellige, merkelige fasonger. De kan være små eller over meterstore, og ser ofte ut som om de skulle være dreid og laget av mennesker. Akkurat som marleikene kan stinkkalkbollene inneholde fossiler, men som regel mange småfossiler, særlig deler av trilobittskall. Deler vi en slik bolle sprekker den ofte opp etter en flate som er full av fossiler. Flaten var en gang i tiden selve havbunnen før det la seg mer slam over. Slike fossilflater stikker iblant såvidt utenfor resten av bollen og danner små lister rundt hele bollen, særlig midt på bollen. Da vet vi hvor vi skal slå for å finne fossilene. I de yngre, mere grå skifrene er kalksteinsbollene også grå, og stinker ikke når vi slår på dem. De kan inneholde flere forskjellige typer fossiler.
Andre typer "boller"
Noen boller, som vi kaller septarieboller, har et mønster inni av lyse streker ut fra midten av bollen. Disse bollene sprakk en gang opp fra midten (omtrent som en stor potet kan gjøre) og sprekkene ble fylt igjen av mineraler, som regel kalkspat. Hvis sprekkene når helt ut på overflaten kan bollen se ut som et skilpaddeskall utenpå. Andre ganger kan selve bollen ha forvitret raskere enn disse sprekkinnfyllingene; disse står da ut som et slags gitter.
Ikke alle konkresjoner er av kalk. I mørke skifre finner vi ofte gull-lignende klumper som er dannet ved en tilsvarende utskilling av Svovelkis (et jern-svovel-mineral), som ofte har litt rust omkring seg. I de samme lagene er iblant fossile dyrerester oppbevart som svovelkis, mens skallene er oppløst. Andre konkresjoner kan innholde mineraler som Fosforitt, manganoksyder eller leirjernstein, som de såkalte "forsteinete appelsiner og epler" fra Svalbard. De ligner så mye på frukter at det er lett å forstå at de blir tatt for fossiler. Flintknoller er konkresjoner av Flint (Kiselsyre). De er vanlige bl.a. i Danmark og Skåne. Her i Norge finner vi flint bare som løse steiner, som til dels er kommet hit innefrosset i isflak fra danske og svenske farvann, og dels er bragt hit av mennesker (blant annet som ballast på skip).
Konkresjoner er altså ikke fossiler, selv om noen kan se slik ut, men mange inneholder forsteininger. Disse fossilene er da ofte godt bevart, fordi konkresjonene er klumper av leire eller sand som tidlig ble kittet sammen til stein, før plante- og dyrerestene ble flattrykt eller ødelagt. Derfor kan det lønne seg for fossiljegere å se hva som finnes inne i marleiker, kalkboller og andre konkresjoner, - hvis de ikke er så hele og pene at det er bedre å beholde dem som de er. Samlinger av konkresjoner finnes i alle geologiske muséer.