(A) Melkestøttann, og (B) støttann fra voksen mammut bygget opp av kremmerhusformete lag av tannbein.
Mammuten var et snabeldyr og nær slektning av vår tids afrikanske og indiske elefant. Mammuten hadde snabel og meget store, buete støttenner, og dessuten kraftig pels som dekket dyrets store, tette kropp.
Intet nålevende menneske har sett en levende mammut. Men fra helleristninger og hulemalerier vet vi at i steinalderen var mammuten en av de store pattedyr som menneskene jaktet på.
Tyggeflater på mammutens kinntenner, fra den første, lille melketannen til den siste, store kinntannen.
Kvartærperioden er det siste avsnittet av jordens historie. Den begynte for snautt to millioner år siden og sluttet ved overgangen til nåtiden for ca. 12000 år siden. Kvartærtiden var preget av sterkt skiftende klima med istider og mildere mellomistider mellom.
Skjematisk tegning av lengdesnitt gjennom mammuttann.
Under de store istidene trengte breene langt sydover på den nordlige halvkule og klimaet ble arktisk også syd for polarsirkelen. I mellomistidene var klimaet mildere og breene trakk seg tilbake. I løpet av kvartær var det fire store istider og tre mellomistider, foruten flere kortere, mildere perioder innen hver av istidene.
Mammuten hadde i tillegg til sin tette pels også utviklet et tykt fettlag i underhuden. Den hadde små ører og hudklaffer som dekket både endetarmsåpningen og åpningene ytterst på snabelen. Alt dette viser at mammuten var godt tilpasset et kaldt klima. På de store tundramarkene som under istidene bredte seg både i Nord-Amerika og Eurasia fant mammuten velegnede levesteder. Mye tyder på at mammutene vandret sydover om vinteren og tilbake nordover i den lyse, arktiske sommeren. Som mange andre pattedyr fulgte de faste vandringsveger. Det er ikke urimelig å anta at langs vandringsrutene lå steinaldermenneskene på lur og forsøkte å jakte på disse kjempene. En voksen mammut var mellom 2,5 og 3,5 m høy over skulderpartiet, og mammutoksene var en god del større enn mammutkuene. Typisk for disse snabeldyrene var at de hadde en topp øverst på hodet og en noe mindre pukkel over skuldrene. Bakenfor skrånet kroppen relativt hurtig nedover, i motsetning til dagens elefanter som har en rettere rygglinje.
Som alle elefantdyr, hadde mammuten i overkjeven to store støttenner. De kunne bli opptil tre meter lange og veide maksimalt opptil 150 kilo, men de fleste var en god del mindre og lettere. Mammutoksene hadde større og mer buete støttenner enn mammutkuene. Støttennene var bygget opp av kremmerhusformede lag av tannbein. Lagene lå det ene inni det andre. Derimot hadde de ikke noe ytre dekke med emalje som vi ellers finner på de fleste pattedyrtennene. Mammutungene fikk først to ganske små melkestøttenner. Når de var felt begynte de store, blivende støttennene å vokse ut. Det tok adskillige år før de var utvokset. Derfor kan størrelsen og formen på de støttennene vi finner gi kunnskap om alder og kjønn til det dyret de har tilhørt.
Elefantdyrene har til enhver tid bare en kinntann i hver kjevehalvdel i over- og underkjeven. Til gjengjeld har de seks sett med kinntenner. Når den første tannen, som er ganske liten, er slitt faller den siste resten ut. Slik gjentar det seg i alt fem ganger og for hver gang er den nye tannen som kommer frem noe større enn den foregående. Derfor kan vi av tennenes størrelse avgjøre hvilken tann i rekken det er, og slitasjen på tennenes tyggeflater forteller om tannen har stått i over- eller underkjeven.
Kinntennene var bygget opp av tannbein, sement og emalje. Disse tre typer av tannsubstans dannet loddrette lameller. Da emaljen var hårdere enn både tannbein og sement, ble emaljelagene stående opp som kammer på tennenes tyggeflate, mens tannbein og sement ble slitt mer ned. Dermed blir kinntennenes overflate nærmest som et rivjern, og passet godt til å tygge hård plantekost.
Bygningen av mammutenes tenner svarer helt til tennene hos våre dagers elefanter. Disse er planteetere og således har vi sikkerhet for at også mammuten levde på slik kost. Men hva slags planter spiste dette arktiske snabeldyret som først og fremst hadde tundraen som sitt levested? Dette vet vi faktisk en hel del om. Det er nemlig funnet mammutkadavre i tundramarkene i Sibir og Alaska, hvor noe av mageinnholdet er blitt bevart. Mammutkadavrene har holdt seg fordi de ble liggende i den frosne jorden.
Rester av plantedeler og ikke minst pollenkorn som er blitt funnet i magesekken til mammutkadavrene, forteller at mammutene spiste gress, urter, vier og andre busker, foruten mose og lav.
Mammuten var en av de kvartære pattedyrene som døde ut før vår tid. Spørsmålet er når skjedde dette. Med utgangspunkt i ytterst små mengder radioaktivt karbon -C14- som finnes i alt levende materiale, er det utviklet dateringsmetoder som muliggjør å bestemme aldre på opptil 55000 år. Ved hjelp av 14C-metoden har vi kunnet klarlegge at mammutkadavrene fra Øst-Sibir hadde en alder på mellom 35000 og 30000 år. På Taimyrhalvøya i nordvest Sibir ser det ut til at mammutene levde adskillig lengere. Her har 14C-dateringene gitt aldre helt ned til 11000 til 10000 år. Og i de seneste årene er det blitt rapportert om mammutrester fra De østsibiriske øyer som ikke er mer enn 5000-4000 år gamle. Men likevel; i dag er mammutene borte. Endringene i klimaet har sikkert spilt en meget vesentlig rolle. Men det er ting som tyder på at også steinaldermenneskenes jakt på disse store pattedyrene kan ha bidratt til at de til slutt ble borte for alltid.
Norske mammutfunn
Mammutskjelettet viser hvor i Norge de forskjellige mammutfunnene kommer fra.
Frem til begynnelsen av 1994 har det i Norge blitt gjort 20 funn av tenner og skjelettrester av mammut. Det dreier seg om seks biter av kinntenner, 10 stykker av støttenner og fire deler av skjelettknokler.
Alle de norske mammutfunnene består av større eller mindre biter. Disse må først ha blitt brukket av fra de hele tennene og knoklene. Deretter har de blitt rullet, slitt og transportert av rennende vann. Til slutt er de blitt liggende i ro og blitt dekket til av sand og morenemateriale. Alle funn av mammutrester er gjort på Østlandet. Først og fremst i Gudbrandsdalen, dessuten på Skreia og ved Jessheim. Man kan spørre hvorfor vi ennå ikke har funnet noen mammutrester andre steder på Østlandet uten at vi har noe fullgodt svar på dette. Alt tyder nemlig på at vår norske mammut har vært av sibirisk type og må derfor ha vandret inn til Norge østfra. Ved hjelp av 14C-dateringer er man kommet frem til at de mammutrestene vi har funnet i Norge kommer fra dyr som levde for mellom 40 000 og 55 000 år siden. På den tiden var det en mildere periode under siste istid og lavlandsområdene var isfrie. Særlig i dalbunnene kunne det om sommeren sikkert bli ganske lunt og her vokste det nok planter til at mammuten kunne skaffe seg den maten den trengte. Da klimaet igjen ble koldere og isbreene vokste og bredte seg utover, kunne ikke mammutene lengere klare å leve i vårt land.
Dermed forsvant de for aldri mer å komme hit igjen.
Mer om mammut og andre snabeldyr
Funnsteder for mammut i Norge. Ill.: Sandra Ingebriktseb