Iguanodon

Iguanodon-øglen er en av de aller best kjente dinosaurer vi til nå har funnet, og dette skyldes først og fremst at man i årenes løp har gjort så mange og tildels usedvanlig godt bevarte funn.

Navnet Iguanodon betyr ganske enkelt Iguano-tann. Dette har sammenheng med at de første rester etter denne fortidsøglen var noen fossile tenner som den engelske legen og amatørpaleontologen Gideon Mantell fant i 1820-årene.
Selv om tennene var atskillig større enn det de er hos det nålevende krypdyret Iguana, så var de meget like. Derfor mente Mantell at tennene måtte ha tilhørt et meget stort krypdyr som hadde levet for svært lenge siden. Det skulle imidlertid gå ytterligere nesten 50 år før nytt fossilmateriale gjorde Iguanodon kjent langt utenfor de rene fagmiljøene.

I Syd-Belgia, i nærheten av byen Mons, fantes omfattende kullgruver. I den ene av disse, i nærheten av landsbyen Bernissart, oppdaget gruvearbeiderne i 1878 noen store, sorte knokler. Det viste seg at de stammet fra en dyp sprekk nede på ca. 320 meters dyp. Sprekken var fylt med leire og i den harde leiren lå dinosaur-knoklene pakket tett sammen. I 3 år tok man ut fossil-materiale fra gruven i Bernissart og i alt ble det funnet rester etter 29 forskjellige individer, hvorav mange av skjelettene var komplette.

Tretten av skjelettene ble preparert og montert i Naturhistorisk muséum i Brussel, stående slik man den gang antok de beveget seg. En stor del av de andre funnene ble utstilt liggende på siden som de hadde blitt funnet.

Langt de fleste Iguanodon-øglene fra Bernissart var 9-10 meter lange og i levende live må de ha veiet mellom 1,5 og 2 tonn. Det fantes også skjelettrester etter en 6-7 meter lang og ca. 700 kilo tung form, som i begynnelsen ble betraktet som en annen art. Men bortsett fra forskjellen i størrelsen så var de forbausende like. Etterhvert har man derfor begynt å lure på om det i virkeligheten kan dreie seg om hunner og hanner av samme art. Vi kjenner jo mange eksempler fra dyreriket på at hunner og hanner har forskjellig størrelse. Om dette også var tilfelle hos Iguanodon er det slett ikke sikkert at det var hannene som var de største.

Iguanodon var en dinosaur av den typen vi kaller Ornitischia. Navnet henspeiler på utformingen av bekkenet, som på mange måter likner mye på bekkenet hos fuglene. Bekkenet var forøvrig meget kraftig og det var helt naturlig, for hertil ledet de store, massive bakbeina som ytterst endte i de tre svære tærne.

Opprinnelig mente man at Iguanodon bare gikk på bakbeina og holdt kroppen nokså rett oppreist. I dag er oppfatningen at de mer sannsynlig gikk på alle fire, for forbeina er også store og kraftige og ikke så meget kortere enn bakbeina.

Særlig interessant i denne sammenhengen er at forlemmenes tre midterste fingre ytterst var omgitt av hover. Første finger derimot har form av en massiv pigg. Den kunne antakelig brukes som et slags forsvarsvåpen dersom noen gikk til angrep. Men hvis det skjedde må nok Iguanodon ha reist seg opp på bakbeina, slik at forbeina med fingerpiggen kunne brukes til forsvar. Av sporene som ble funnet på Svalbard, ser det ut til at de er blitt laget mens disse øglene bare beveget seg på bakbeina. Spor fra andre steder kan tyde på at de har gått på alle fire.

Iguanodon var planteeter, det viser utformingen av munnen og tennene. Den fremste delen av de brede kjevene var omgitt av hornnebb - akkurat som vi finner det hos skilpadder og fugler. Men bakenfor i de lange kjevene fantes et stort antall tenner. Disse stod tett sammen i flere rader bak hverandre. Vi sier de hadde et tannbatteri og det fungerte som et utmerket rivjern for å dele opp den plantekosten de satte til livs.

Det var en planteverden atskillig forskjellig fra nåtidens, som gav mat til Iguanodon-øglene da de første dukket opp i begynnelsen av krittperioden for ca. 140 millioner år siden. Men innen Iguanodon og dens nærmeste slektninger forsvant for godt for ca. 95 millioner år siden, var mange nye planteformer kommet til. Særlig viktig var det at blomsterplantene var blitt en sentral og fargerik del av den totale flora.

Vi har vært vant til å betrakte de store øglene fra jordens middeltid som dorske og egentlig ganske dumme skapninger. Men avtrykk av hjernens plass i hodeskallen viser at Iguanodon slett ikke hadde så liten hjerne i forhold til kroppens størrelse som man opprinnelig hadde trodd. Mye tyder også på at de hadde et relativt jevn kroppstemperatur som i stor grad var uavhengig av omgivelsene, slik vi ellers bare kjenner det hos fugl og pattedyr.

Når vi tar alt dette i betraktning, blir det egentlig ennå merkeligere at både Iguanodon og alle de andre dinosaurene, flyveøglene og øgler som levet i havet, døde ut ved slutten av krittperioden.

Det har vært lett etter forklaringer på dette helt siden man ble kjent med alle disse fossil krypdyrene. Det er sikkert mange forhold som har spillet inn. Endringer i klimaet og en annen fordeling og plassering av landområdene både i forhold til hverandre og til den geografiske nord- og sydpol har sikkert betydd mye. I de senere år har det bl.a. vært pekt på at et enorm meteorittnedslag kan ha hatt stor innvirkning på, og bidratt til at bl.a. de store øglene døde ut.

Men ennå står mange spørsmål ubesvart. Like viktig som det er å bli kjent med livets historie på jorden, er å klarlegge hva som førte til at så store dyregrupper - som f.eks. middeltidens krypdyr - forsvant relativt hurtig.

Fotspor av Iguanodon-slektning fra Svalbard

Sommeren 1960 ble det arrangert en internasjonal geologisk ekskursjon til Svalbard. Blant medlemmene på turen var en fransk paleontolog som var spesialist på dinosaurer. Under en stopp ved munningen av Grønfjorden i Isfjordområdet gikk gruppen langs stranden og så på bergarter fra jura- og krittperiodene, som er akkurat den tid da dinosaurene levde.

Og plutselig i det skrå middagslyset kunne man tydelig se en rekke store fotspor på den bratte fjellveggen ved stranden. Det var i alt 13 spor på fjellveggen og viste at de øglene som hadde gått her hadde hatt en tretået fot. Fotsporene var ca. 75 cm lange og omtrent like brede mellom tærne foran. De tre tærne var brede ytterst og hadde tydelig hatt hover.

Den franske øglespesialisten kom raskt til den konklusjon at sporene måtte ha vært laget av en Iguanodon-dinosaur. Men i 1998 ble det fastslått at sporene stammer fra en nær, ukjent slektning av Iguanodon.

Dessverre var det umulig å få sporene tatt ut fra fjellveggen og derfor var en gruppe fra Paleontologisk museum på Svalbard året etter og laget gipsavstøpninger av de syv beste sporene. Tilbake på museet ble sporene støpt om i moderne plastmasse. I dag har Svalbard et arktisk klima og dessuten fire måneder med mørketid. Under slike forhold kunne neppe en stor dinosaur klart å leve der. Den ville trenge langt mer plantekost enn de små, arktiske plantene som vokser der nå. Og hva skulle den gjøre om vinteren når det var mørkt og kaldt. Kanskje den kunne ligge i dvale?

På grunn av andre geologiske og paleontologiske undersøkelser har man kommet frem til de landområdene som i dag er Svalbard, på Iguanodons tid antagelig lå omtrent på de breddegrader som Oslo ligger i dag (ca 60 grader nord).