Silurperioden ble innledet ved at isbreer som hadde dannet seg mot slutten av ordovicium smeltet, og tilførte havet store mengde vann. Havnivået steg, og havet flommet inn over de grunne kystnære områdene. Lukkingen av proto-Atlanteren kulminerte i silur i den Kaledonske foldefase. Resultatene av denne foldingen ser vi tydelig i Oslofeltet som foldete kambro-siluriske bergarter. Store mengder elve- og deltasedimenter dannet mot slutten av silur som et resultat av at den nydannede fjellkjeden begynte å slites ned (eroderes). I Oslofeltet ble de mer enn 1000 meter tykke Ringerikssandsteinene dannet.
 |
| Tegning: B. Bocianowski, NHM |
Livet i silur
Både plante- og dyrelivet gjennomgår betydelige endringer gjennom silur-perioden. Former som tidligere var særlig tallrike, f. eks. trilobittene, reduseres nå gradvis for å gi plass for helt nye grupper, eller grupper som i ordovicium bare spilte en underordnet rolle. De marine faunaer er først og fremst karakterisert ved koraller og brachiopoder. En enkelt gruppe av graptolittene, Monograptidene, utvikler seg videre i silur, og blir viktige ledefossiler. Samtidig skjer det en rask utvikling av virveldyrene, en utvikling som resulterer i en rekke former for urfisk (ostracodermer).
I de grunne varme silurhavene dannet det seg revstrukturer. Revene ble bygget opp av koraller og svamper (kjedekoraller eller Halysites, bikakekoraller eller Favosites, og stromatoporoider), andre koraller (hornkoraller, - Rugosa) og alger. Brachiopoder, bryozoer (mosdyr) og cephalopoder (blekkspruter) levde i eller rundt disse revene.
Blant cephalopodene er Phragmoceras og Armenoceras typiske former i silur.
De eldste kjente landplantene er kjent fra overgangen silur-devon i Australia. Psilofytene er de mest karakteristiske, mens Baragwanathia hører til kråkefot plantene.
Verden i silur, der den røde prikken markerer Oslos plassering.
Kjedesvampen Halysites er vanlig i siluravsetningene i Oslofeltet
