Menneskets utvikling

Det moderne menneske er spredt over hele jorda. Våre nærmeste slektninger, menneskeapene, apene og halvapene, lever bare i tropiske og subtropiske strøk.

I dag lever på jorden 153 forskjellige arter av primater. De er fordelt på seks hovedgrupper.

• menneske, 1 slekt, 1 art
• menneskeaper, 4 slekter, 11 arter
• østaper, 14 slekter, 72 arter
• vestaper, 16 slekter, 33 arter
• spøkelsesaper, 1 slekt, 3 arter
• halvaper, 19 slekter, 33 arter

Primatene utviklet seg fra insektetere helt i begynnelen av tertiær for ca. 65 millioner år siden.
I eocen var det mange forskjellige halvaper. Vestapene ble tidlig i tertiær isolert i Syd-og Mellom-Amerika, og finnes fortsatt bare der. Østapene ble først tallrike mot slutten av tertiær og kvartær. Menneskeapene hadde sin rikeste utvikling i miocen. I dag er de fåtallige. Alle seks hovedgrupper av primater som har utviklet seg i løpet av tertiær og kvartærperiodene, har nålevende representanter. Derfor forteller studier av nålevende primater oss meget om primatenes utviklingshistorie.

Nålevende menneske og menneskeaper

Menneskeapene og mennesket er nært beslektet. Det nære slektskapet bekreftes ved likhet i arvestoff og bygning av kroppens celler. Viktige forskjeller mellom disse to gruppene finnes i skjelettets utforming og hjernens størrelse.

Menneskeapenes paleontologiske historie

De eldste menneskeapene er kjent fra oligocen. De er ca. 30 millioner år gamle, og er funnet i Afrika. I løpet av miocen utviklet det seg forskjellige former av menneskeaper. De spredte seg etter hvert fra Afrika til Europa og Asia. Mot slutten av miocen var mangfoldet størst. Sannsynligvis var det på den tid, blant de afrikanske menneskeapene, at menneskefamiliens utvikling startet.

Menneskeapene har hele tiden vært trelevende og knyttet til skogene. Ved overgangen til pliocen førte klimaendringer til at store skogområder forsvant. Mange former av menneskeaper døde ut i denne perioden.

Det finnes bare fire slekter av menneskeaper i dag. De lever i begrensede områder; gorilla og sjimpanse i sentral-Afrika, gibbon og orangutang i sørøst-Asia.

Menneskeapene går på alle fire, og armene er lengre enn beina. De har gripehånd og gripefot, og mangler hale. Kjevene har en karakteristisk firkantet form, og hjørnetennene er større enn de andre tennene. Et viktig fellestrekk for alle menneskeaper er at de har relativ stor hjerne i forhold til kroppens størrelse. Hos menneskeapene er hannen større og kraftigere enn hunnen. De er meget sosiale og lever sammen i familiegrupper av varierende størrelse.

Eksempel på fossil menneskeape

Oreopithecus hadde kort kropp med bred brystkasse og bredt bekken. Armene var omtrent like lange som beina, men fingrene var lange og tilpasset klatring. Hodet hadde kort snute, lav panne og liten hjerne. Oreopithecus hadde svært spesialiserte tenner, som tyder på at den spiste blader. Den levde i sumpskogene i sen miocen. Alle rester av Oreopithecus er funnet i kullgruver i Toscana i Italia.

Bygningen til Oreopithecus viser at den var en menneskeape. Den hørte til en gruppe som døde ut ved overgangen til pliocen, samtidig som endringer i klima førte til at store skogområder forsvant.

Menneskefamiliens stamtre

Alle menneskefamiliens medlemmer er tobeinte. Vår kunnskap om den utviklingshistorie menneskefamilien -Hominidae- har gjennomgått er basert på fossile funn. Bergartene de er funnet i gir kunnskap om alder og livsmiljø. Men også biologiske undersøkelser av nålevende former, deres bygning, arvestoff og biokjemi kan gi verdifull informasjon. Nye funn fører ofte til at vi må endre vår oppfatning om menneskets utviklingshistorie. Hvert nytt funn er med på å øke vår kunnskap om alle de ledd i utviklingsrekken som vi ennå mangler. Det er altså ikke ett mangende ledd “missing link” men mange. Den utviklingsgangen for menneskefamilien vi viser her er slik mange forskere i dag mener det kan ha foregått. Det er fossilene som gir oss grunnlag for å anta det. Men de funn vi har kan bli tolket og forklart også på andre måter. Derfor kan fremstillingene variere ganske meget.

Nærmenneskene og det tidligste mennesket levde i Afrika

Øst-Afrika er fra nord til syd preget av Den store riftdalen, som er et fremtredende landskapstrekk. Riftdalen er et høyland omgitt av fjelltopper på opptil 6000 meter. Området danner et skille mot tropeskogene i vest. Riftdalen ble dannet da den afrikanske kontinentplaten begynte å splitte opp for 15-20 millioner år siden. Her glir to kontinentalplater fra hverandre. Dette gir geologisk sett urolige forhold, med vulkanutbrudd, askeregn, jordskjelv og bevegelser langs forkastningenssoner.

Den store riftdalen består av mange lokale daler, der nye innsjøer dannes og gamle innsjøer tørker ut i et stadig skiftende landskap. Rundt de næringsrike innsjøene har både dyr og tidlige mennesker holdt til i millioner av år. I de siste 20 millioner år har jordens middeltemperatur stadig blitt lavere. Dette førte til at tropeskogene ble borte i Øst-Afrika. Landskapet ble åpent med enkle trær. Store deler av Afrika er  i dag dekket av savanne.
De fleste fossiler av hominider fra Øst-Afrika finner vi i bergarter avsatt i innsjøer, sumper og elver. Stor tilførsel av sedimenter og vulkansk materiale gjør disse miljøene i Riftdalen ideelle for bevaring av fossiler.

Dette er et typisk landskap fra Den Østafrikanske Riftdalen. I løpet av fire millioner år levde her, tildels samtidig, minst seks forskjellige arter som alle hørte til menneskefamilien Hominidae. Blant Australopithecus-slektens medlemmer fantes det både rene planteetere, og de som var mer altetere. Homo-slekten representanter var de første som forarbeidet steinredskaper.

Nord i Tanzania ligger Laetoli. Her ble det i 1976 oppdaget en rad med 30 fotspor som viser hvordan nærmenneskene gikk. Fra før hadde man ved Laetoli funnet fossille tenner og knokler av nærmennesker. To rekker med fotspor ble funnet på en herdet askeflate. Sporene til høyre er vesentlig større en de til venstre. Dette skyldes at to voksne nærmennesker har trådd i de samme sporene. De venstre sporene derimot er laget av et barn.  Det er kjent seks adskilte askelag ved Laetoli. De er mellom 3,6 og 3,8 millioner år gamle. På askeflaten opptrer også spor etter forskjellige pattedyr og fugler, foruten avtrykk av regndråper.

Alle medlemmene av menneskefamilien Hominidae er tobeinte og går oppreist. Deres hjerne, derimot, varierer sterkt i størrelse.
I Afrika levde for mellom 5 og 1 millioner år siden, minst fire arter av nærmenneskeslekten Australopithecus (A.), og to arter av menneskeslekten Homo (H.).

A. afarensis var liten og spinkel, mellom 1,1 og 1,4 meter høy. Den hadde noe lengre armer i forhold til kroppens høyde enn de andre nærmenneskene. Hjernen var bare ca. 420 cm³, og tennene tyder på at den spiste mye plantekost.

Det første kraniet av A. boisei ble funnet i Olduvaidalen, Tanzania. Kraftige kjever og store kinntenner viser at A.boisei var planteeter. Den var mellom 1,3 og 1,6 meter høy, og hannen var adskillig større enn hunnene. Hjernen var opptil 530 cm³. I Syd-Afrika levde på samme tid A.robustus. Den var også en kraftig art av nærmennesker, og lignet meget på A.boisei.

De første fossiler av A.africanus ble funnet i Syd-Afrika i midten av 1920-årene. Senere funn har vist at de også levde i Øst-Afrika. A.africanus var mellom 1,2 og 1,5 meter høy, og hadde et hjernevolum på 450 cm3.

H. habilis er det eldste kjente medlem av menneskeslekten av Homo. Det levde både i Syd-og Øst Afrika. H.habilis var på størrelse med de høyeste nærmenneskene, men deres hjernevolum var øket til ca. 700 cm3. H.habilis forarbeidet enkle steinredskaper.

De eldste funn av erektusmennesket, Homo erectus, er kjent fra Øst-Afrika for 1,8 millioner år siden. I løpet av 1,5 millioner år spredte H.erectus seg til Nord-Afrika, Europa og Asia.

Hjernens volum økte merkbart fra de eldste H.erectus til de yngste medlemmene av denne arten. Som første medlem av menneskeslekten kjente erektusmennesket til bruk av ild. H.erectus levde i kvartærperioden, som startet for 2 millioner år siden. Denne siste perioden av jordens historie var preget av sterkt vekslende klima. I lange perioder var de nordlige områdene i Europa, Asia og Nord-Amerika dekket av store breer. Det var minst fire istider, avbrutt av mildere mellomistider. Også langt syd for de områder breene dekket, vekslet klimaet i takt med istidene. Alt liv på jorden ble påvirket av istidene, også kvartærtidens menneskeformer. Erektusmenneskene laget ulike typer av steinredskaper som de brukte til forskjellige formål. Likevel hadde alle deres steinredskaper et visst felles preg.

Homo sapiens

Tidlige medlemmer av Homo sapiens fantes i Afrika, Europa, Midt-Østen og de sydøslige deler av Asia. Fossilfunnene gir ennå ikke noe entydig svar på om utviklingen fra erektusmenneske til menneske (H. sapiens) har foregått
- bare en gang (og da i Afrika)
- eller flere ganger til forskjellig tid, og på adskillige steder ( i Afrika og Asia).
Derimot kan undersøkelser av arvestoff hos forskjellige grupper av dagens moderne mennesker (H.sapiens) tyde på at dette trinn i menneskets utviklingshistorie bare fant sted i Afrika. Fra Afrika må da de tidlige menneskene ha vandret til Europa, Asia og kanskje helt til Australia.

I avsetninger fra sen kvartær (fra 500 000 til 100 000 år siden) er det funnet adskillige kranierester og noen kroppsknokler fra de eldste medlemmer av arten Homo sapiens - mennesket.

De hadde:

• større hjerne, i gjennomsnitt 1.350 cm3.
• tynnere kranieknokler
• høyere, mer hvelvet panne
• ikke markerte øyenbrynsbuer
• forholdsvis mindre kjever og tenner
• lengre, slankere knokler, særlig i beina

Neandertalerne - istidsmenneskene i Europa

Neandertalmennesket - Homo neanderthalensis.
Tiden for mellom 100 000 og 40 000 år siden var i Europa og Asia preget av siste istid, med kaldt klima og store isbreer i nord. I Sentral -Europa og de vestlige deler av Asia levde neandertalerne på denne tiden. De viser stor likhet med moderne mennesker (Homo sapiens) men de betraktes som en egen art, Homo neanderthalensis.

Neandertalerne var kortvokste. Skjelettet viser at de hadde en meget muskuløs kropp. Til forskjell fra moderne mennesker hadde de tønneformet brystkasse, svakt buede lårbein og kraftigere fingre og tær.

Neandertalerene begravde sine døde. Gravfunn viser dette. Betyr det at neandertalerne hadde en form for språk? Først når språk er utviklet er det mulig å videreformidle tanker om liv og død. Neandertalerne bodde i grotter, og i hytter de laget av kvister, knokler og huder. De laget fint forarbeidede steinredskaper, som omfattet skrapesteiner til skinnberedning, slagsteiner og håndøkser.

Neandertalernes hodeskalle var preget av den store hjernen på opptil 1500 cm3. Men hjernens utforming var noe forskjellig fra den hos moderne mennesker. Neandertalerne hadde mindre storehjerne, som gav foholdsvis flat panne, samtidig som hodeskallen var meget langstrakt.

Kjevene var massive og store og det manglet hakefremspring på underkjeven. Hos neandertalerne var visdomstannen den største av kinntennene, og mellom denne tannen og kjevebeinet bakenfor var det god plass. De utstilte kjevedelene er fra et ungt individ, der visdomstennene var i ferd med å bryte frem.

Det moderne mennesket er spredd over hele jorden

Alle mennesker som lever i på jorden i dag hører til Homo sapiens. Selv om vi er ganske forskjellige både i størrelse, kroppsform, hud-og hårfarge, hører vi alle ikke bare til samme art, men også til samme underart.

Det er meget stor variasjon på steinredskapene de moderne menneskene laget, både i størrelse og form. Redskapene omfattet bl.a store steinøkser, lange skraper, runde og trekantede steiner og fint forarbeidede, tynne stikkeredskaper.

Det moderne menneske er i dag spredt over hele jorden. Takket være sin store tilpasningsevne og sin kultur lever menneskene i dag i et vidt spekter av forskjellige miljøer. Tidlig menneske fantes opprinnelig bare i Afrika og Eurasia. Etter hvert nådde de også frem til Australia. Men til Nord-og Syd-Amerika nådde de aldri frem. Det var først det moderne menneske som befolket dette kontinentet.

Det moderne menneske har utviklet seg fra tidlig menneske, og noen av de viktigste forskjeller er:

• enda større hjerne, i gjennomsnitt 1450 cm³.
• spinklere kjever og mindre tenner
• utpreget hakespiss
• kulturell utvikling som synliggjøres gjennom stadige nye og mer forarbeidet redskaper, fremstilling av bilder, skulpturer og utsmykking av gjenstander.

Evolusjon
Mer om Darwin og evolusjon

Videre lesning: Menneskets oprindelse og udvikling av Peter K. A. Jensen (2001, 2. utgave), Gads Forlag (København), 431 sider