Disse sidene ble laget i forbindelse med utstillingen "Messels siste jungel" fra 2008.
Innledning
Fuglene stammer fra små raske rovdinosaurer som fikk sin form i slutten av trias-perioden for omkring 230 millioner år siden. Noen av verdens mest berømte fossiler stammer fra "urfuglen" Archaeopteryx lithographica som levde i siste del av jura-perioden for 150 millioner år siden. "Urfuglen" tilhører ei sidegrein og er ikke det direkte opphavet til dagens fugler, men den er fremdeles den eldste formen som med sikkert kan sies å tilhøre fuglene. Allerede i krittperioden (45 145 mill. år siden), hadde fuglene utviklet et stort artsmangfold. Den første kjente fuglen som er et direkte opphav til moderne fugler, utviklet seg mellom 115- og 105 millioner år tilbake i tid. Dagens fugler deles i to hovedgrupper; "gammelkjever" (Palaeognathae) og "nykjever" (Neognathae). Som navnene antyder er kjevens oppbygning forskjellig i disse to gruppene. Den første og mest primitive gruppen består i dag av ca. 40 arter i 6 nålevende familier ikke-flygende fugler, blant annet struts, nanduer og kiwier. Resten av verdens 9800 arter fugler hører til den siste gruppen "nye" fugler. Noen få av disse har også mistet evnen til å fly. Fra Messel er omkring 50 ulike fuglearter kjent. Messels fuglefauna viser en stor variasjon i former og tilpasninger, alt fra små trelevende arter til store bakkelevende fugler som ikke kunne fly. Det er Messels ikke-flygende fugler vi skal se litt nærmere på her.
En "urstrutsefugl"
En av Messelfaunaens mange rariteter er en tidlig form for strutsefugl; Palaeotis weigelti . Det godt bevarte fossilet viser tydelig at denne fuglen ikke kunne fly. Det første funnet av denne arten ble gjort i brunkullavsetningene i Geistal, en kjent fossillokalitet nær Halle, Tyskland. Den ble først antatt å være en tidlig variant av de nålevende trappefuglene, men nærmere studier konkluderte med at den var mest i slekt med nanduene fra Sør-Amerika. Sammen med funnet av den antatte maurslukeren Eurotamandua og krokodillen Bergisuchus , viser dette fossilet ett av flere likhetstrekk mellom Messelfaunaen og faunaen i Sør-Amerika.
En gigantisk ikke-flygende fugl
Et enkelt bein funnet under gruvedriften som tidligere fant sted i området, var lenge en gåte for vitenskapen. Fossilet er nå identifisert som lårbeinet til en "nykjevefugl" i slekten Gastornis . Disse kjempefuglene veide over 100 kg, var to meter høye, og utstyrt med et fryktinngytende, kraftig nebb. Meget nære slektninger er kjent fra fossiler av samme alder både fra Europa og Nord-Amerika. Dette er noe av det som peker i retning av at det fantes en landforbindelse mellom disse to kontinentene opp til for 50 millioner år siden. Utviklingen mot disse store bakkelevende rovfuglene synes å ha gått relativt raskt fra starten av Jordens "nytid" for 65 millioner år siden. Dette kan ha vært en følge av at dinosaurene forsvant på dette tidspunktet. Gastornis´ forfedre må også ha hatt stor tilpassningsevne mot å øke kroppsstørrelsen og dermed overta mye av det tomrommet som oppsto etter dinosaurene. Det tok lengre tid for pattedyrene enn for fuglene å utvikle arter som kunne konkurrere om nisjen for store kjøtt- og planteetere.
Innenfor en del fuglegrupper viser ikke-flygende fugler bygningstrekk som kan gjenkjennes i tidlige livsstadier hos flygende slektninger. Små vinger, flygemuskler og muskelfester, slik man finner det hos ikke-flygende fugler, kan sies å være resultatet av en hemning i utvikling av disse trekkene. Flygeapparatet forblir følgelig slik man finner det hos fugleunger, og ikke-flygere som Gastornis kan dermed på sett og vis betraktes som "kjempe-babyer" (neoteni).
Hvordan Gastornis levde og hva den spiste har vært gjenstand for mye diskusjon. Noen forskere tror disse fuglene var rovfugler som angrep og reiv i stykker byttedyret med sitt enorme nebb. Noe som taler i mot dette er imidlertid at foten ikke er bygd for så raske løp noe som normalt er nødvendig for et rovdyr. Likevel var kjempefuglene utvilsomt raske nok til å kunne ha fanget svake og unge dyr av eksempelvis de små tidlige utgavene av hester som levde i Messel. Kanskje Gastornis rett og slett lurte seg rundt som bakholdsjeger i datidens Europeiske jungel? Men igjen; nebbets- og klørnes form har ikke en utforming som det man finner hos rovfugler, og i dag heller de fleste forskerne mot at kjempefuglen, i alle fall hovedsakelig, var planteeter. Disse kjempefuglene plasseres nå i en egen familie som hører til blant gruppen andefugler sammen med ender, gjess og svaner.
Dårlige flygere
Blant Messels fuglefossiler finnes fire arter av tidlige tranefugler; to fra slekten Idiornis , én fra slekten Strigogyps og en fra slekten Salmila . Fossilene viser at de tre første må ha vært svært dårlige flygere eller helt ute av stand til å fly, mens Salmila kunne fly omtrent som en moderne sivhøne.
Salmila robusta ble oppdaget så seint som i 2000. Slektsnavnet "Salmila" er utledet av ordet "Masilla" som er en gammel latinsk betegnelse på "Messel." Nebbformen likner på de nålevende trappefuglene. Ettersom nebbformen hos en fugl sier mye om hva den lever av, er det grunn til å tro at dietten til Salmila ikke var så ulik det som dagens trappefugler har; frø, bær, insekter og små virveldyr. Det ble først antatt at denne arten var beslektet med seriemaene fra gresslettene i Sør-Amerika. Imidlertid har det vist seg Salmila også har klare slektskapstrekk med trompetfuglene som i dag bare finnes i Amazonas. Som i en rekke andre tilfeller peker dette mot at faunaen i Europas siste jungel hadde en sterkere forbindelse til de amerikanske kontinentene enn i dagens Europa.
Flere som ikke levde i trærne
Messelornis cristata , den såkalte "Messelriksa" var i likhet med flere av artene man finner i dette området, en lite flygedyktig tranefugl. Det vitenskapelige navnet artsnavnet "cristata" viser til det som må ha vært en kjøttfull kam, synlig på hodet til en del av fossilene. Kanskje dette var hanner? Messelornis synes å ha vært den vanligste fuglen i Messel. Faktisk tilhørerover 70 % av alle kjente fuglefossiler fra Messel denne arten. Av nålevende fugler likner arten mest på riksefugler, men mens moderne riksefugler i all hovedsak er typiske vannfugler, var denne arten neppe det. Med sine lange stylteføtter kan den ikke ha vært noen god svømmer, og de korte tærne gjorde at den lett ville synke ned i den gjørmete bunnen i strandsonen hvis den beveget seg der. "Messelriksa" regnes i dag for å være så forskjellig fra sothøns, sivhøns og andre riksefugler at den plasseres i en egen familie. Den nærmeste nålevende slektning er trolig den søramerikanske solriksa.
En fjern slektning av dykkere og flamingoer i slekten Juncitarsus , er den eneste virkelige vannfugen som er funnet i Messel, foreløpig i form av ett fossil. Det at ikke flere slike fugler er kjent fra Messel er ikke lett å forklare, ettersom vannlevende arter ved liknende lokaliteter fra samme tid er godt representert i fossilfunnene. En fugl som i alle fall synes å ha levd i strandområdet er "sniperiksa" Rhynchaeites messelensis . Dette fossilet har vært kjent lenge, og var den første Messelfuglen som ble vitenskapelig beskrevet. I motsetning til de fleste fuglene fra denne miljøtypen, var Rhynchaeites en god flyger. Navnet "sniperikse" henspeiler på visse bygningstrekk i skjelettet som den deler med sniper og rikser. Likevel deler den flere likhetstrekk med dagens ibiser, og er den eldste representanten for denne gruppen i Europa. Ett karaktertrekk ved ibiser er det lange smale og buede nebbet, et kjennetegn som lett kan gjenkjennes på den fossile "ur-ibisen."