Disse sidene ble laget i forbindelse med utstillingen "Messels siste jungel" fra 2008.
Om vi kunne reist tilbake 47 millioner år i tiden, ville vi kommet til en verden som så helt annerledes ut. Det var en verden som hadde klart å hente seg inn etter et kraftig meteorangrep som endret hele tilværelsen på kloden. En verden hvor det var et varmt klima og tropiske regnskoger som dominerte på kontinentene. Under regnskogens trekroner yret det av merkverdige og fantastiske skapninger, og hvis man reiste til området rundt dagens sentrale Tyskland, kunne man blant trærne ha skimtet et lite, merkverdig pattedyr som intet menneske noensinne har sett. Det var en hest. Den lille hesten fra Messel.
Fossil av hest fra Messel Det er funnet et stort antall ulike fossiler fra Messel. Dette inkluderer både insekter og andre virvelløse dyr, samt en del pattedyr, selv om disse bare utgjør ca 2 % av den fossile faunaen. Funnet av de primitive hestene har definitivt bidratt sterkt til å gjøre Messel til det verdensberømte fossilområdet som det er i dag. Dette kan komme av at mennesker føler et spesielt bånd knyttet til hester. De ble temmet for over 6000 år siden, og har i ettertid hatt mange bruksområder. Det er funnet flere individer av hest i Messel. Det første eksemplaret ble beskrevet for nesten hundre år siden, i 1911. Siden da har det blitt funnet mange og flotte eksemplarer, spesielt i løpet av de siste 40 årene da utgravingen fra området har intensivert. Det er ikke noe annet sted i verden hvor det er funnet så mange, og gode eksemplarer av de tidlige, primitive hestene. Mer enn 70, nesten komplette, eksemplarer, i tilegg til en rekke smådeler, enkeltbein og isolerte skaller har blitt utgravd fra dette området. Mange av disse er eksepsjonelt flotte fossiler (se fig 1.1). Det er hos mange individer, til og med mulig å analysere mageinnhold, og hos noen har det blitt dannet silhuettlignende kroppsskygger. Dette er svarte områder som følger kroppens bløte konturer i eksakt detalj helt ned til hårene. En så sammenfattende dokumentasjon av de primitive hestene som det er gravd fram fra Messel, er unik. Fra andre deler av verden er det kun funnet skjellettet av en art av de primitive hestene, som er av samme alder og av samme kvalitet, med dog uten spor av mageinnhold og kroppskonturer.
Utgravingen fra Messel har dermed vært veldig viktig, og bidratt til at vi har en mer fullstendig oversikt over hestens fylogenetiske tre, altså hestens slektstre (se fig 1.3). Hestens utvikling ses ofte på som et prakteksempel på evolusjon som man kan dokumentere med fossiler, og man har fossile funn av mange av forfedrene til dagens moderne hest. Opphavet til hestene startet med slekten Hyracotherium , men dens opphav igjen er ukjent. Den dukket opp for ca 54 millioner år siden, først i Europa og senere også i Nordamerika. Mens hestene i Europa døde ut for omtrent 35 millioner år siden, ved slutten av eocen, fortsatte evolusjonen av hestene i Nordamerika. Den generelle utviklingen besto i reduksjon av tær, forlenging av bein, bak og nakke, samt utvikling av mer robuste tenner. Etter at direkte landkontakt mellom de to kontinentene forsvant, tidlig i eocen, returnerte etter hvert disse primitive hestene til Europa igjen via Beringerstredet (20 mill. år siden) og det asiatiske kontinentet (12-11 mill. år siden). Men noen millioner år senere døde de ut igjen i Europa og Asia. Bare kort tid før den store istiden (før Pleistocene), dukket det så opp igjen en primitiv hest i Europa. Dette skulle være redningen for hestene, for etter den siste istiden døde de ut i Nordamerika, for ca 8000 år siden. Grunnen til at de døde ut da vet man ennå ikke. Ved begynnelsen av 1600-tallet gjeninnførte så spanjolene hestene til det amerikanske kontinentet, hvor de spredde seg over hele kontinentet i løpet av bare 80 år. Hestene fra Messel er etterkommere av Hyracotherium , men denne linjen døde ut og har ingen etterkommere. Dagens moderne hester er derfor ikke direkte etterkommere av de primitive hestene fra Messel. De gir oss likevel et innblikk i hvordan hestene har utviklet seg, hva de har utviklet seg fra og hvordan tidlige hester så ut.
Hester er såkalte upartåete hovdyr, hvor deres tredje, eller midterste, tå på hvert bein er særlig godt utviklet. Utviklingen av hovene har skjedd ved reduksjon av de ytterste tærne, til at hovedvekten ligger på den ene, midterste tåa. Ved siden av hestene er dagens upartåete hovdyr representert ved nesehorn og tapirer. Det er store likheter mellom hestene fra Messel og urhesten Hyracotherium , både i struktur av skjelett og i tannapparatet. Hestene fra Messel er altså veldig lik det opprinnelige opphavet til hele hestefamilien. Ved siden av hestene, er det veldig få funn av andre upartåete hovdyr fra Messel. Med unntak av noen få individer av primitive tapirlignende dyr.
De primitive hestene fra Messel hadde, slik som Hyracotherium , fire tær på framføttene, og bare tre på bakføttene. Dette er informasjon som støtter opp om at de ikke er de direkte forfedrene til dagens moderne hest. En annen karakter som de primitive hestene deler med Hyracotherium er kjevetennenes lave struktur, som er klart annerledes enn kjeveapparatet til dagens moderne hester, som har mer robuste tenner. Slike karakterer, som de primitive hestene fra Messel og Hyracotherium deler, men ikke med dagens hester, gir oss en mulighet til å kunne plassere hestenes utvikling i sammenheng med endring i miljø og vegetasjon som har skjedd oppigjennom tidene. Landskapet har endret seg fra å være hovedsakelig skog, som da hestene fra Messel levde, til å bli mer steppe og savanne landskap. En vanlig teori har vært at hestene da utviklet seg til å bli typiske gressere, fra å ha vært alt-spisende omnivore i skogen. Men funnet av de primitive hestene fra Messel er med på å kaste et nytt lys over dette. Undersøkelser av strukturer av bløtvev i den lavere mageregionen har gjort det tydelig at de var utviklet til å kunne bearbeide og bryte ned plantemateriale i en velutviklet magesekk. Det er i flere individer også funnet godt preserverte rester av bladverk i magesekkene, og hos et individ er det til og med funnet frø fra druer. Dette indikerer at de ikke var omnivore, men at de var herbivore. Altså at de spiste planteføde allerede for nesten 50 millioner år siden.
Eurohippus parvulus Til å begynne med var bare slekten Propalaeotherium , med dens to underarter, kjent. Det er i senere tid oppdaget en ny, sjelden slekt, Hallensia matthesi , som ligner litt mindre på en moderne hest. En revisjon av hestene fra Messel resulterer i følgende; Eurohippus parvulus (også kalt Propaleotherium parvulum ), med de to underartene E. parvulus parvulus og E. parvulus messelensis , som kun skilles fra hverandre ved noen detaljer angående tennene i overkjeven, samt Propareotherium hassiacum og Hallensia metthesi. Eurohippus parvulus (se fig 1.2) er den mest vanlige hesten fra Messel, med over 40 funn så langt. De hadde en skulderhøyde på 30-35 cm, en totalhøyde på ca 80 cm, og kan dermed sammenlignes med en foxterrier i størrelse. Av denne grunn blir de ofte omtalt som Urpferdchen, som betyr en miniatyr, primitiv hest. De lignet nok mer på dagens antiloper og hjort enn hest, da de fortsatt hadde nokså korte bein og nakke, og ryggen var mye mer krummet enn på en moderne hest. De levde sannsynligvis inne blant buskene, hvor de forsiktig lusket rundt, for de var utsatt for predatorer. En annen faktor, som har gjort Eurohippus parvulus enda mer interessant, er funnene av gravide individer. Åtte gravide hester er funnet så langt, noe som er ganske så sensasjonelt, og disse gir oss en pekepinn på hvilken reproduktiv strategi de brukte. Disse åtte hoppene bar på ett foster hver. Det virker dermed som om denne arten allerede da hadde tilegnet seg strategien med å fø få avkom, men å investere mye i dem. I motsetning til å fø mange avkom, og investere mindre i hvert enkelt av dem. I tillegg viste det seg at alle de åtte gravide hoppene var kommet like langt i utviklingen av fostrene. Dette kan bety at hestene fødte sine unger i løpet av visse perioder på året. At det var sesongavhengig. Propalaotherium hassiacum var en større art enn Eurohippus parvalus . Den var ca 1 meter i lengde, med skulderhøyde på 55-60 cm, og var på størrelsen med en schæferhund. Den levde sannsynligvis ganske likt sine slektsvenner, men pga sin størrelse hadde den antageligvis lettere for å bevege seg over bløtere grunn, som for eksempel sumpmark. Det er funnet nesten 15 komplette skjeletter av Propalaotherium hassiacum. Det er kun funnet to tilfeller av Hallensia matthesi , hvor den ene var et ungt individ. Felles for funnene av alle artene er at de fleste individene som er funnet er bevart i en avslappet posisjon. Dette indikerer at de enten har druknet (denne subtropiske innsjøen var nok mottakelig for flom) eller at de ble kvalt pga utslipp CO2, hydrogensulfid og ammonium fra bunnen av sjøen. Det er enda ikke enighet om hva som var hovedårsaken til denne utdøingen.
Dagens hester, med unntak av sebraer, har ikke så mange naturlige predatorer. Det hadde derimot hestene fra Messel. Toppredatoren i dette samfunnet var en flygeudyktig fugl som het Gastornis . Den var like høy som en fullvokst mann og veide oppimot 100 kilo. Den hadde et stort nebb, som nok kom godt med når den jaktet på bl.a. hester. Denne store, og helt sikkert fryktinngytende, fuglen levde også sitt liv på skogbunnen, slik som hestene.
Hestene fra Messel har fått mye, velfortjent oppmerksomhet siden de først ble gravd frem allerede i 1911. Selv om disse artene ikke gav opphav til nye arter (se slektstreet gjengittt i linken nedenfor), har de likevel gitt oss en unik mulighet til å forestille oss hvordan de aller tidligste hestene så ut, og faktisk også litt om hvordan de oppførte seg.
Videre lesing:
- Jared Diamond: Guns, germs and steel (1997)
- Gabrielle Gruber og Norbert Nicklich: Messe Treasure of the eocen.
- Paul Selden og Jahn Nudds: Evolution of fossil systems (2004)
- Schaal og Ziegler: Messel (1992)