Disse sidene ble laget i forbindelse med utstillingen "Messels siste jungel" fra 2008.
Messel (Tyskland) 47 millioner år tilbake i tid (eocen), bare få millioner år etter at dinosaurene forsvant og etterlot et utall av nisjer ledige til å okkuperes. Som kjent var blant annet pattedyrene av dem som ikke lot denne sjansen gå til spille. Disse og fuglene utviklet seg til å bli den dominerende virveldyrfaunaen rundt innsjøen. Hester på størrelse med små hunder jaktes på av den 2 meter høye rovfuglen Gastornis, små insektetende pattedyr hopper rundt langs vannbredden på jakt etter mat, og floraen bærer preg av et subtropisk klima med te, druer og lianer.
eocen var en periode med mye geologisk aktivitet. Forskyvning av jordskorpa og dannelse av vulkanske kratre var relativt vanlig. Dette førte til dannelsen av innsjøer og innsjøsystemer, som gav opphav til nye tilholdssted for både dyr og planter. Messel gruven, som det i dag utvinnes fossiler fra, var en slik innsjø. Dannelsen kan vi se spor av i de nederste lagene av den tidligere innsjøen, der man finner grus og sand etter ras fra kantene omkring. Når innsjøen var dannet og forholdene hadde roet seg ble grus- og sandlaget langsomt dekt av et lag med leire og organisk materiale.
Stor algevekst er trolig opphavet til det meste av det organiske materialet man i dag finner som olje i form av kerogen. Denne oljen har siden 1875 blitt utvunnet fra skiferen i denne gruven. Funnet av kerogen i skiferen betyr at bunnforholdene i innsjøen måtte ha vært frie for oksygen. Bare slik kunne nedbrytingen av det organiske materialet bli ufullstendig og gi oss de praktfulle fossilene vi finner i dag. De oksygenfattige forholdene var trolig et resultat av store algeoppblomstringer. Da bunnvannet overfylt med algerester ble oksygenet brukt opp av nedbryterne.
Et ubeskrevet eksemplar (PMO 212.659) av en av fuglene som levde i nærheten av innsjøen. Legg merke til de sigdformete klørne på føttene. Et tegn på at den levde i trærne og brukte klørne til å holde seg fast i greiner med. Dette fossilet viser også et typisk trekk hos de fleste Messel-fossilene, nemlig at fjærdrakten er bevart som en svart film rundt knoklene. Dette finner vi også blant annet med pelsen til pattedyr. En slik bevaring gir paleontologene en enestående mulighet til å få se hvordan dyrene faktisk så ut da de levde. (Foto: Per Aas)
Store mengder fossiler av dyr er funnet i Messel. Hvorfor døde så mange? Det finnes i hovedsak to hypoteser. Den ene tar utgangspunkt i at innsjøen lå i et vulkansk krater, og at giftige gasser fra vulkansk aktivitet i grunnen samlet seg opp i bunnvannet. Plutselig skjedde det en omveltning i vannet slik at en sky av giftige gasser ble sluppet ut over innsjøen og drepte alt over den og i området rundt.
Tilhengerne av den andre hypotesen mener oppblomstring av giftproduserende alger har skylden. Oppblomstring av for eksempel blågrønnalger, som slipper ut det giftige stoffet mikrosystin, ville føre til at alle som drakk av vannet døde nesten øyeblikkelig.
Begge disse hypotesene kan forklare det store antallet fossile flaggermus med brukkne vinger. Enten ble de gasset i hjel eller så døde de ved å drikke vannet i flukt, slik flaggermus gjør også i dag.
Livet i og rundt innsjøen
Basert på fossilsammensetning var Messel trolig en relativt liten, men dyp innsjø med tilstrømning av og utløp i bekker og små elver i en subtropisk skog. Fossiler av insektslarver og fisk som er avhengige av rennende vann, samt at mange av dyrene antas å ha levd i andre innsjøer/elver som må ha vært tilknyttet denne, er gode argumenter for dette. Det må imidlertid ha vært lite av vannstrømmen som påvirket bunnvannet, da bunnen er tilnærmet uforstyrret. Dette kan godt ha vært tilfellet dersom innsjøen brått ble dyp ved inn og utløpet til bekkene.
Små elvedeltaer gjorde vannet litt grunnere. Der vokste vannliljer som gav skjul for mange vannlevende insekter og små fisk. Omkring innsjøen vokste det myr og mangrove bregner, siv og andre blomsterplanter. Lenger inn vokste bland annet laurbær, te og druer. De større trærne var sannsynligvis lenger unna selve vannkanten, da det er færre fossiler av disse. Små greiner og kvister kunne drive med småelvene, men hele stammer var for store.
De små elvene og innsjøen huset alt ifra insekter og fisk til skilpadder og krokodiller. De fleste krokodillene levde sannsynligvis i elvene eller i andre innsjøer, da det er bare en av artene man har funnet både unge og voksne hos.
Landdyr fantes det også mye av rundt Messel. Slanger og firfirsler levde trolig av små pattedyr og insekter i området rundt innsjøen. Fugler dominerte i luften om dagen. Disse var både insektetere og rovfugler. Også ikke-flygende fugler er funnet. Blant annet et lårbeinsavtrykk av en Gastornis som sannsynligvis jaktet på små hester (Propaleotherium) og andre mindre pattedyr.
Et av de mange flaggermus fossilene fra Messel (PMO 212.658). Som hos fuglen i figur 1 er bløtvev også her bevart i form av en mørk film rundt dyrets knokler. Alle flaggermusene i Messel var insektetere, noe som går tydelig frem fra formen på tennene deres (øverst til høyre) som var små og spisse. Mange av flaggermusene fra Messel har brukkne vinger (går ikke frem fra dette eksemplaret). Sannsynligvis etter at de styrtet i vannskorpa etter å kanskje ha blitt forgiftet av vannet. (Foto: Per Aas)
Vannlevende fugler blir det funnet lite av i Messel. Men dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke fantes der, selv om det kan ha vært tilfellet. Vannlevende fugler har gjerne fettimpregnerte fjær som holder dem tørre og flytende. Hvis en slik fugl døde i vannet ville den kanskje kunne ligge lenge og flyte rundt. Kanskje driver den til grunnere vann der den brytes ned, eller kanskje til og med ut av innsjøen via bekker eller elver.
Messels pattedyr
Selv om Messel huset mange veldig interessante grupper av dyr og planter, så er det pattedyrene derfra som er mest kjent. Her fantes både pungdyr, representert ved opossumer, og placentale pattedyr (med livmor).
Det pattedyret det er funnet mest av er flaggermus (figur 2). Hundrevis av dem er funnet her. Alle var insektetere, men de varierte i flygevaner. Mye av maten ble nok skaffet over vannoverflaten i innsjøen, og ikke bare inne i skogen. Dette kan vi se hos flaggermus den dag i dag, der de flyr frem og tilbake bare noen centimeter over vannskorpa, på jakt etter innsekter. Tre fjerdeparter av alle flaggermusene som er funnet var lavflygende. Noe som gir støtte til hypotesen om at de ble gasset i hjel.
Et annet pattedyr det er funnet mange eksemplarer av er en liten hesteslekt kalt Propaleotherium. Disse hestene var bare 30- 60cm høye, og hadde fire hover på bakbeina og tre på frambeina. Av disse er det funnet over 70 individer fra både unger og voksne. Disse hestene levde trolig i skogen og spiste blader og frø.
Utenom disse vanligste gruppene er det funnet et fåtall primater (som kanskje er i slekt med lemurene som bare finnes på Madagaskar i dag), gnagere, insektetere av ulike slag, og ikke minst skjelldyr (Pangolin). Denne finnes også i dag og har store skjell i stedet for hår, og spiser maur og termitter. Det underlige med skjelldyret fra Messel er at mageinnholdet består hovedsakelig av planterester. En mulig forklaring på dette kan være at den stjal løv fra løvekutter-maur om den spiste, og at maurspisingen har utviklet seg fra dette.
Et av de mange små pattedyrene som levde langs innsjøens bredder, Macrocranion tupaiodon (PMO 207. 791). Et meget komplett eksemplar av arten støpt in i epoksy, da skiferen rundt tørker og smuldrer opp i kontakt med luft. Legg merke til de lange bakbeina og restene av mageinnhold bak ribbeina. De små spisse tennene som kjennetegner en insekteter er også godt synlige. Målestokken tilsvarer 5 cm. (Foto: Jørn H. Hurum)
Det interessante med pattedyrene i Messel er at flesteparten av dem ser ut til å ha oppstått utenfor Europa, og at de har vandret hit i løpet av eocen. Men noen av dem har sin opprinnelse i Europa. Disse ser ut til å være etterkommere av mesozoiske (jordas mellomalder) insektetere. Noen av disse er tidlige slektninger av moderne piggsvin. De lignet ikke umiddelbart på de piggsvinene vi ser i dag, bortsett fra at noen av dem hadde pigger på ryggen. En av disse piggsvinslektningene var Macrocranion. Dette var en slekt med to arter. Den ene arten M. tupaiodon (Figur 3), som etter flaggermus er funnet oftest i Messel, var ca. 28cm lang med hale og hadde ingen pigger, men var hårdekt. Bakbeina var signifikant større enn frambeina. Den var derfor rask til beins, og kunne trolig også hoppe på bakbeina omtrent som en kenguru. Den hadde ingen klør på noen av beina, og kan derfor ikke ha vært noe særlig til klatrer. Øyne var små, ørene store og snuten veldig bevegelig, med lange værhår. Dette gir et bilde av en nattaktiv liten hoppende skapning, som vandret rundt på skogbunnen i nærheten av innsjøen på jakt etter insekter. Av og til tok den seg en tur ned til, og noen ganger kanskje ut i, innsjøen. Der kunne den finne mye mat som ikke var tilgjengelig i skogen, for eksempel småfisk eller død fisk. Det er imidlertid ikke helt sikkert at dette lille dyret bare spiste fisk og insekter. Det er også funnet plantemateriale i fordøyelsessystemet. Men plantemateriale blir ofte bedre bevart enn dyrerester, og spores derfor lettere. Dermed var nok ikke planter hovedføden til M. tupaiodon.
Den andre arten, Macrocranion tenerum, var vesentlig mindre og lengdeforskjellen mellom frem og bakbeina var mindre enn hos den større arten. M. tenerum hadde imidlertid pigger. Men om den kunne rulle seg opp som et piggsvin er usikkert på grunn av de lange bakbeina. Ellers er det lite kunnskap om denne arten, da det bare er funnet ett eksemplar, og det før gode prepareringsmetoder var utviklet for å bevare fossilet.
En uvurderlig resurs
Dyra og plantene i og rundt denne innsjøen levde og døde der i 100 000 år før den forsvant. Resultatet av dette er hva vi ser i Messel steinbruddet i dag, 47 millioner år etter. Lag på lag med olje og fossiler, rester fra fordums tider med yrende liv. Lokaliteter med en så stor diversitet av både planter og dyr er svært sjeldent, og kunnskapen vi kan tilegne oss ved studier av dem gir oss et innblikk i en verden vi ellers kanskje aldri hadde fått vite særling mye om. Av den grunn ble gruven 9. desember 1995 erklært til UNESCO verdensarv lokalitet (world heritage site).
Anbefalt lesning
Selden, Paul og Nudds, John. 2004. Evolution of Fossil Ecosystems. 192 pp. University of Chicago Press, Chicago, Illinois.