Disse sidene ble laget i forbindelse med utstillingen "Messels siste jungel" fra 2008.
Messelfaunaen gir innsyn i et økosystem som eksisterte for mer enn 47 millioner år siden i Tyskland. Ved å sammenligne faunen fra Messel med faunen fra andre steder får vi vite mer om historien til livet på jorda. Man kan da plassere Messel i kronologisk og geografisk sammenheng.
Messel-lokaliteten er fra midten av eocen. Fossile lokaliteter av denne alder er sjeldne i Sentral-Europa. Litt eldre avsetninger finnes som sprekkinnfyllinger i Egerkingen nær Basel og i Buchsweiler i Alsace, Frankrike. Litt yngre avsetninger finnes i Eckfeld kratersjø i Eifelområdet i Tyskland og mesteparten av brunkullelt i Geiseltal nær Halle. Faunaen fra disse stedene omfatter primitive hester på et tilsvarende utviklingstrinn som i Messel. Ofte er det ikke hele skjeletter, men selv tenner er nok til en nøyaktig analyse av utviklingstrinn.
Disse er alle terrestriske lokaliteter som er blitt dannet på fastland. I eocen gikk Nordsjøen langt innover dagens Europa. Marine fossiler viser at deler av Tyskland, Parisbassenget og området rundt London var under vann. Messel var i sør avgrenset av hav, det gamle Middelhavet. Messel og området rundt kalles gjerne Den Sentraleuropeiske øy fordi det var omkranset av hav. Verden så ganske annerledes ut tidlig i tertiær enn den gjør i dag. I de siste 50 millioner år har jordskorpebevegelser endret utseendet av Europa. I eocen lå Messel 10 grader lenger sør, på samme breddegrad som Sicilia og Sørspania i dag. Klimaet og geografien har endret seg dramatisk siden den tid. Eocen var en usedvanlig varm periode i jordens historie. Bare sjeldent har det vært varmere før og aldri etter. I Messel opplevde palmer og krokodiller dette. Klimaet var ikke bare varmt, men klimaet var likere over hele jordkloden enn det er i dag. Polare områder var uten is og havstrømmene gikk ikke som i dag. Dette gjorde at temperaturforskjellene mellom ekvatorielle strøk og polare områder var mye mindre. På Ellesmere Island og Axel Heiberg i arktisk Canada er det rester av fossile skoger med myrcypresser, lerk, bartrær (firs), valnøttrær, bjerk, eik og metasequoia. I den iskalde ødemarken er trestubbene i den tidligere skogbunnen fremdeles bevart. Et rikt dyreliv eksisterte i disse sumpskogene hvor det til og med levde krokodiller! Krokodiller forteller mye om klimaet fordi de er ektoterme (kaldblodige) og dermed avhengige av å bli varmet av solen. Paleogeografiske rekonstruksjoner viser at Ellesmere Island og Axel Heiberg var langt nord for polarsirkelen i eocen akkurat som i dag.
Det tidligere klimaet kan også rekonstrueres ved å se hvor arter, som er nært beslektet med fossile arter, lever i dag. Slektningene til de klimatisk mest kravstore plantene fra Messel eksisterer bare i subtropiske og tropiske strøk i dag.
Slektningene til mange insekter fra Messel som cicadeer, termitter, bush crikets lever i dag i tropiske og subtropiske områder. Det finnes eksempler på at disse har fått mindre leveområder etter istiden (recent). Fra disse eksemplene på tropiske slektninger er det mulig å slutte at det i eocen var varmt, såkalt paratropisk klima i Messsel. Under istiden var slike planter og dyr bare i stand til å overleve i tropene og i subtropiske strøk i Sør-Asia, Sør-Amerika og andre steder der avkjølingseffekten ikke var så stor.
Virveldyrene i Messel viser en markant likhet med faunaen som fantes i eocen i Nordamerika. I avsetninger i Wyoming er der funnet like krokodiller og store bakkelevende terrorfugler som Gastornis . I innsjøavsetninger, kalt Fossil Butte, ved foten av Rocky Mountains er det funnet artsrike fiskefaunaer der både bowfin og gars er vanlige. Disse to fisketypene er godt kjent i Messel. Selv om disse innsjøavsetningene er 5 millioner år eldre enn dem i Messel har de mange beslektede fuglearter. I mange år var bare et pattedyr, en flaggermus, kjent fra Fossil Butte. Nylig er det oppdaget oterlignende dyr som ligner tilsvarende dyr fra Messel.
Et annet skjelett fra Fossil Butte er en liten, primitiv insektseter av en utdødd familie. Spesielt for denne gruppen er store hjørnetenner. Levemåten til disse dyrene ble først fastslått ut fra Messelfunn. Den rottestore langfinger Heterohyus med lang hale og skarpe klør levde sannsynligvis på grener i trær. Det spesielle kjennetegnet på dette dyret er to ekstremt lange fingre på hver hånd. Så lange fingre med små klør er sjeldent hos dagens pattedyr. Bare et pungdyr (marsipual) fra New Guinea og en lemur fra Madagaskar har tilsvarende lange fingre. De har også veldig sterke hjørnetenner. Dyrene slår på barken av gamle stammer for å høre etter hulrom der insektslarver kan skjule seg. Så river de opp barken med hjørnetennene og fisker etter byttet med en lang finger. Den korte kloen fungerer som en krok for å nå inn i trange hulrom.
Heterohyus fra Messel, ligner i det ytre så mye på disse moderne dyrene at vi antar at de hadde en lignende livsstil, selv om de ikke er beslektet. I Fossil Butte er et tilsvarende dyr funnet.
De sterke likhetene trenger en forklaring siden det i midten av eocen ikke fantes noen landforbindelse mellom Europa og Nordamerika. Ved platetektoniske bevegelser hadde Atlanterhavet allerede åpnet seg slik at kontinentene var adskilt. Men ved overgangen paleocen eocen for 55 millioner år siden må det ha vært, i alle fall en kort stund, landforbindelse pga antallet terrestriske slekter som eksisterte på begge sider økte. Det var en periode med dramatisk innovasjon hos pattedyrene da mange nye grupper oppsto. Fordi Atlanterhavet hadde åpnet seg fra sør og nordover, var en landforbindelse bare mulig langt nord. En faunaforbindelse gjennom Asia var begrenset fordi Asia og Europa var skilt av en bred havarm, Turgaistredet. De paleontologiske funnene fra Ellesmere og Axel Heiberg viser at i tidlig eocen ble dette området kolonisert av klimatisk fasidious planter og dyr. Her kompleterer platetektoniske data og fossile data hverandre slik at vi har fått et mer pålitelig paleogeografisk bilde.
Sammenligningen med Nordamerika er viktig ikke bare ut fra et paleogeografisk perspektiv, men fossilene viser også interessante aspekter i forbindelse med ulike evolusjonsrater. Mens noen grupper som f.eks gnagere utviklet seg meget raskt, slik at det er store forskjeller på former fra tidlig eocen og mellomeocen, viser de meget primitive pattedyrene et annet bilde. De oterlignende fossilene i Nordamerika og i Messel viser nesten ikke forskjeller i skjelettet etter fem millioner års utvikling. I motsetning viser langfingerne at utviklingen har gått mot lengre fingre. Forskjeller i evolusjonsrater kan lett sees ved å sammenligne Messel-pattedyrene med dagens pattedyr. I de siste 50 millioner år har flaggermus knapt endret seg fordi miljøet deres ikke har endret seg. I motsetning har hestene gjennomgått en rivende morfologisk utvikling hvis vi sammenligner de primitive hestene fra eocen med moderne hester. I den samme perioden har primater på lemurnivå utviklet seg til menneskeaper og mennesker.
Forskjellige mønstre i evolusjonær utvikling sees også hos insekter.
Fossilene i Messel kaster lys ikke bare over leveforholdene i og rundt en innsjø i Hessen for 47 millioner år siden. Når de sammenlignes med funn fra eldre og yngre lag andre steder i Europa og på andre kontinenter får vi vite mer om hvordan paleogeografien har endret seg, klimaforhold og hvordan evolusjonen har gått.
De nyeste detaljene i paleogeografi fra Messel kommer fra funn av tenner og bein av flaggermus i India. Disse korresponderer godt med fossilene fra Messel og blir betraktet som de samme slektene. Som aktive flyvere og ikke så avhengige av landbroer kunne de samme flaggermusartene leve på begge sider av Turgaistredet. Slike nye funn gjør at paleogeografiske forhold kan undersøkes og resultatene bedres.