Kollisjoner mellom Jorden og de såkalte meteoroidene, skjer når disse møtes i skjæringspunktene mellom Jordens og deres baner rundt Solen. Avhengig av i hvilke retninger de beveger seg i forhold til Jorden, varierer kollisjonshastigheten mellom rundt 11 og 72 km/sek. Når en meteoroide kommer lavere enn 100 km over Jorden, begynner den å lyse, og når den kommer ned i de tettere lag av atmosfæren blir påkjenningen enorm. Det kan sammenlignes med å kjøre en bil med rasende fart rett inn i en fjellvegg. Ofte blir denne påkjenningen for stor, og meteoroiden eksploderer og løser seg opp i en sverm av mindre biter.
Det er to forhold som bestemmer om og når et slikt legeme eksploderer, nemlig dens inngangshastighet i atmosfæren og materialstyrken til meteoroiden. Begge disse forholdene varierer svært mye og meteoroidene kan derfor opptre svært forskjellig når de kolliderer med jordatmosfæren.
Meteoroiders hastighet har en helt avgjørende betydning for deres skjebne i atmosfæren. Når deres inngangshastighet overstiger ca. 30 km/sek. er det svært få av deres fragmenter som når ned til bakken som meteoritter (meteorsteiner).
Man kan si at naturen selv bestemmer hva som skal skje. Vi ser da bort fra de uhyre sjeldne tilfeller når fjellblokker raser ned igjennom atmosfæren og danner krater på jordoverflaten.
De meteoroidene som muliggjør meteorittnedfall, har en gjennomsnittlig inngangshastighet i atmosfæren som tilsvarer omtrent 22 ganger farten til et jetfly. De største smellene er når meteoroiden går gjennom lydmuren, dvs i 70-80 km/ høyde. Det er også smell når meteoroiden eksploderer (sprenges i stykker) i 30-25 km høyde. Når meteoroidene treffer bakken har de en hastighet 0,1-0,3 km/s.
Det er ikke bare ekstremt lyssterke ildkuler som gir meteorittnedfall. Overraskende, er det gruppen ildkuler med en snitt lysstyrke ca. 40 ganger svakere enn fullmånen, som hyppigst gir meteorittnedfall.
Det aller meste av en meteoroide slites i stykker pga. den sterke friksjonen med atmosfæren og reduseres til en langstrakt sky av støv og små partikler. Bare i sjeldne tilfeller overlever mer enn 20 % av dens masse, og faller ned på bakken som meteoritter. For flertallet gjelder det at mellom 10 prosent og en promille av meteoroidenes opprinnelig masse når Jordens overflate som meteoritter.
Det må vanligvis være meteoroider til for at store meteoritter skal falle ned.
Noen ganger er dette ikke nok, ett eksempel:
For noen år siden raste en ca. 150 tonn tung meteoroide inn i jordens atmosfære, og det ble gjennomført en omfattende og langvarig leteaksjon etter meteoritter i nedslagsområdet. I alt ble det til sammen funnet ca. 20 kg. Forskerne konkluderte med at dette var omtrent alt av de opprinnelige 150 tonn, som nådde ned til bakken.
Meget klare og godt observerte ildkuler, har framvist de samme fenomenene som ble sett hos Troms-meteoroiden som eksploderte over den nordlige delen av fylket den 7. juni i år. Disse ildkulene har i de fleste tilfellene vist seg opprinnelig å være legemer mellom en halv og en meter i tverrmål idet de raste inn i Jordens atmosfære.