Mennesket har lenge visst at steiner fra verdensrommet faller ned på jorda. Noen ganger ser vi klare ildkuler på himmelen som viser hvor de faller ned, men i dag er det mer vanlig at meteoritter blir funnet på bakken uten at nedfallene er observert. De fleste er små, men noen få kan veie flere tonn når de raser inn i jordatmosfæren. Selv de fleste av disse går helt i oppløsning og brenner opp før de når bakken.
Vi har også lenge visst at mengder av små planeter, såkalte asteroider, går i baner rundt Sola, i rommet mellom planetene Jupiter og Mars. Enkelte av disse har en bane som krysser nær jordas bane rundt Sola. Ganske nylig er det blitt klart at det også er asteroider som ikke bare krysser nær banen vår, men som er direkte knyttet til den.
Mange hundre meteoritter
En av grunnene til at disse først nå er oppdaget, er at vi de siste 20 årene har fått en mer effektiv overvåkning av asteroider som passerer gjennom vår del av solsystemet. I dag finnes flere spesialteleskoper som kan avsløre små asteroider ved deres bevegelser i forhold til den faste bakgrunnen av stjerner. Nylig har en spesiell satellitt, konstruert for slik leting, registrert mange tusen tidligere ukjente asteroider. Ved å følge asteroidenes baner, kan vi beregne hvor stor minsteavstanden vil være når de passerer jorda.
Hittil har det bare en eneste gang lyktes å observere en liten asteroides kollisjon med jorda. Asteroiden ble oppdaget i 2008, og var da omtrent like langt borte som månen. Spente forskere fulgte dens bevegelse og beregnet at den ville treffe jordatmosfæren over Sudan. Tjue timer brukte den ca. 25 kubikkmeter store asteroiden på å bevege seg de ca. 350 000 km før den kom inn i jordas atmosfære og ble til en stor ildkule som kunne ses på flere tusen kilometers avstand. Seinere ble restene funnet på bakken som mange hundre meteoritter.
De beste observasjonsforholdene
Den mest voldsomme asteroidekollisjonen i moderne tid fant sted i Tunguskaområdet i Sibir i 1908. Selve asteroiden eksploderte i om lag 9 000 meters høyde. Trykkbølgen som nådde bakken, var så kraftig at den slo over ende 80 millioner trær i et område på størrelse med Vestfold. Astronomene regner med at slike store asteroidekollisjoner finner sted med om lag 1 000 års mellomrom i snitt.
Ut fra det vi vet i dag, har ekspertene laget en liste over de 20 mest interessante nærpasseringer av asteroider i tidsrommet 2004-2029. Asteroiden 2012 DA14 som kommer til å passere oss den 15. februar, er den nest største av disse, og er derved ” ingen hvem som helst”. Asteroiden ble oppdaget 22. februar 2012 fra La Sagra-observatoriet, Sierra Nevada, nær Granada. Dette observatoriet befinner seg 1800 moh., dvs. omtrent som Gaustatoppen, og har de beste observasjonsforholdene av alle Europas astronomiske observatorier. Dette er trolig noe av forklaringen på at de spanske astronomene var de første til å oppdage asteroiden.
2012 DA 14 vil passere jorda på 32 000 km avstand. Ill.: NASA
Kollisjon lite sannsynlig
NASA opplyser at asteroidens tverrmål er om lag 57 m. Ut fra dette vil massen grovt regnet være ca. 200 000 tonn. På det nærmeste vil den være 34 000 km fra jordas overflate. Til sammenlikning er banene for de geostasjonære satellittene nesten 36 000 km over jordoverflaten, mens Månen er 11 ganger så langt borte.
2012 DA 14 passerer faktisk 2 000 km nærmere jorda enn de geostasjonære satellittene. Dette er satellitter med en omløpstid på nøyaktig ett døgn og som roterer synkront med jordrotasjonen. Den enkelte satellitt vil derved holde seg fast over et bestemt punkt på jorda, slik at dette er viktige posisjoner for bl.a. TV- og andre kommunikasjonssatellitter. Sannsynligheten for at asteroiden kan komme til å kollidere med satelittene er liten, siden avstanden mellom satellittene er stort.
Synlig med prismekikkert
Den siste uken før nærpasseringen av jorda vil 2012 DA14 bli fulgt fra observatorier verden over. Noen dager før vil man kunne beregne nøyaktig i hvilken bane den vil være ved passeringen, og da vil det endelig kunne fastslås med sikkerhet om noen av de geostasjonære satellittene vil være i fare. I det asteroiden passerer Jorda, vil det store Arecibo-radarteleskopet på Puerto Rico ta detaljerte bilder av asteroiden. Siden asteroiden roterer vil hele overflaten bli kartlagt.
Like etter at 2012 DA14 har passert nærmest jorda, vil den bevege seg fra nærheten av himmelens sørpol og nordover på himmelen. Den kan da lett ses fra Europa. Både profesjonelle og amatørastronomer vil kunne observere dens forholdsvis raske bevegelse mot bakgrunnen av stjerner. Asteroiden vil ikke være synlig for det blotte øye, men kan ses med prismekikkert. Med godt kamerautstyr vil det være mulig å fotografere dens bevegelse på himmelen. I løpet av vel en time vil asteroiden kunne sees over det meste av landetl. Den vil passere i retning av Karlsvogna, som er en del av stjernebildet Den Store Bjørn. Asteroidepasseringen over Oslo starter ca. kl. 20:45 (flere opplysninger om passeringen her).
Slik ser en kunstner for seg passeringen. Ill.: NASA
I oppløsning i atmosfæren
Om 2012 DA14 hadde truffet jorda, ville skadeomfanget vært om lag som ved Tunguska-kollisjonen. Den blir likevel bare smågutten sammenlignet med en asteroide som ble oppdaget i 2004, og som har fått navnet 99942 Apophis etter en fiende av den egyptiske solguden Ra. Den går vekselvis på utsiden og på innsiden av jordbanen, og noen sjeldne ganger passerer den nær Jorda. På grunnlag av observasjonene som ble gjort av Apophis i 2004-2005, har astronomene beregnet passeringene framover i tid.
Apophis vil passere tett forbi Jorda i april 2029, en dag som – av alle dager – er fredag den 13. Minsteavstanden vil da være 30 000 km , med andre ord enda litt nærmere enn asteroiden som passerer 15. februar. Med et tverrmål på 325 m er massen er om lag 35 mill. tonn. Skulle et slikt objekt falle ned i et tett befolket område, ville millioner av mennesker bli drept eller skadet. Store ødeleggelser ville også ramme omgivelsene.
Ikke slutt på overraskelsene
Trøsten får være at om lag 2/3 av mindre asteroider og meteorider som treffer Jorda , faller ned i havet, hvis de ikke altså går i oppløsning i atmosfæren.
Etter passasjen i 2029, vil asteroidens bane endres noe pga. påvirkning av jordens gravitasjon. Det blir derfor spennende hva astronomenes nye beregninger da vil vise om hva slags framtidige nærpasseringer Apophis og Jorda vil få.
I mellomtiden oppdages nye asteroider hver eneste uke, så det er langt fra slutt på overraskelsene i vårt nærmeste nabolag i verdensrommet.
Denne kronikken er også publisert på aftenposten.no
