Den store smørebommen

Det rapporteres om norsk smørebom, etter at skiløypene ble saltet ved de olympiske leker i Sochi.

Smøresjef Knut Nystad uttalte, iht. Aftenposten 16. februar: «Det er også nytt for oss at det er saltet i sporet».

Vi hører på TV2 at «strukturen pakker seg», ved at de slepne rillene under skiene blir som å gå på lim etter noen få kilometers gange på skiene.

Smørebommen

I mediene stilles det spørsmål om hva som forårsaker den norske smørebommen. Men vi får ingen absolutte svar.

Kanskje kan svaret ligge i forståelse av hvilken fysikalsk kjemi som skjer ved salting av skiløyper?

Snø begynner å smelte over null grader celsius. Hvis OL-arrangøren vil bevare snøen når temperaturen blir høyere, kan snøen bevares ved å lage en kjøleblanding. Tilsetting av forskjellige slags salter til snøen vil i tillegg til is danne en saltlake. Isen vil få en temperatur under null grader celsius. Typen salter benyttet, og mengdeforholdet mellom disse og snø, vil bestemme hvor mye under null temperaturen vil bli i kjøleblandingen.

Kjølingen er et resultat av at oppløsning av saltet i vann krever varme (en såkalt endoterm reaksjon). Varmen vil tas fra snøen, med resultat at snøen avkjøles, og det vil bli en rask krystallisasjon av små, spisse iskrystaller i løypen.

Som sanddyner

Salting av snø kan gjøres med vanlig koksalt. Men ønskes større effektivitet av kjøleblandingen og en lavere temperatur, kan nitrogenholdige salter være et godt valg; for eksempel billige og lett tilgjengelige kunstgjødselprodukter som urea og/eller ammoniumnitrat. Temperaturen i skisporet kan da komme helt ned mot minus 10 grader celsius, selv om lufttemperaturen er 20 grader celsius høyere eller mer.

Resultatet av saltingen blir at snøen i skiløypen går over til kalde, små iskrystaller pluss saltlake. Saltlaken vil ikke fryse ved null grader celsius, fordi saltinnholdet i vannet har nedsatt frysepunktet for dette vannet.

Den saltede løypen vil ikke ha samme egenskaper som snøen på en varm påskedag i norsk høyfjell. Friksjonen mot skiene vil bli betraktelig større.

På internett ligger beskrivelser av at gliden i saltede løyper kan være dårligere enn å stå på ski i sanddyner! Dette får naturligvis følger for riktig smøring av ski.

Denne forfatter kan ikke påberope seg noen skismøringsekspertise for saltede løyper. Utfordringen er altså å smøre for kalde, nykrystalliserte iskrystaller og saltlake. Hvis glidsonen av skien skal smøres, bør den sannsynligvis smøres med en hard voks for glid. Om skiene skal ha en festesone, må den sannsynligvis ikke smøres med for mykt klister, fordi den må ikke pakkes med for mange små iskrystaller, som vil kunne gi kladding.

Kanskje «rubbing» er bedre, men man må passe seg for å få «is i rubben». I tillegg bør det benyttes hydrofobe fluorholdige stoffer, for å holde vannet unna skien.

Koksaltets problem

Et annet problem oppstår hvis koksalt blir benyttet til kjøling av løypene. Da vil det i tillegg krystalliseres et fast stoff kalt hydrohalitt (et natriumklorid-molekyl med 2 stykker krystallvann). Hvis det benyttes en for fin struktur under skiene, kan hydrohalitt feste seg i strukturen og skape tilleggsfriksjon.

Kanskje «gammeldagse» ski uten strukturslip ville være bedre under slike forhold?

I Sochi kommer visstnok snøen fra et felles snødeponi, hvor snøen har blitt transportert frem og tilbake mellom de forskjellige idrettsområdene. Der kan forskjellige salter ha blitt benyttet. Dermed kan snøen være «forurenset» av litt av hvert.

Kanskje er det lurt å få gjort noen analyser (mikroskopi og kjemi) av snøen i aktuelle løyper? Dernest å planlegge hvilke tiltak, i forhold til fysikalsk kjemi, som ville være best for smøring og struktur under skiene ved slike viktige skirenn?

Dette innlegget er også publisert på Aftenposten.no