ØGLEGRAVERNE 2014: Isbjørnalarm!

Oi! Rett etter vi ble ferdig med siste blogg om øglejakt på Svalbard, fikk vi en uønsket overraskelse. Vi hadde delt oss inn i to grupper, Aubrey og Victoria kidnappet Tommy og Dr. Pat (det er en grunn til at han kalles plesio-Pat), for å dra på svaneøglejakt. De andre gutta gikk ned i dalen for å lete etter fiskeøgler.

Akkurat da vi hadde en akademisk pause med øgleprat i en grop, kom det lyd fra radioen. «Hallo! Det er en isbjørn på Vindodden, vi snur!» Som man kan tenke seg, ble vi en smule bestyrtet. Vi stakk opp til nærmest klippe for å få oversikt over situasjonen, og se de andre når de kom rundt hjørnet. Det viste seg fort at bjørnen vandret mot vest, vekk fra oss og leiren, og snart kunne ikke den andre gruppa lenger se den.

Sysselmannen dro ut i helikopter for å se etter bjørnen, uten å finne den.

Noen turister som teltet, der i mot, hadde hatt den gående nærme borte på Diabasodden. Det er ikke langt unna oss, så vi er fortsatt på vakt.

Vi bærer alltid våpen og signalpistoler, uansett. Også på dobesøk (vi har faktisk en egen «dassrifle». På den måten vet vi også til enhver tid om badet er opptatt eller ikke. Ikke av bjørn da, som notert av Øyvind E.).

Rundt teltene har vi i tillegg snublebluss, for å gi oss noen sekunders ekstra reaksjonstid dersom det skulle dukke opp en bjørn.

Dersom den går av i løpet av natten skal de som ikke har våpen ut av soveposen, men bli i teltet, mens sikkerhetsansvarlig Tommy vurderer situasjonen.

Målet med alle sikkerhetstiltak er å aldri sette seg i en situasjon der man blir tvunget til å skyte en bjørn. Selv om det noen ganger betyr at man ikke får plukket så mange knokler.

Denne bloggposten er også publisert på National Geographic som Guns, Bones and Polar Bears

...og på forskning.no