For et par dager siden fant vi en fiskeøglehale som fortsatte rett inn i fjellet. Etter dette har vi krafset, boret, hakket og skrapet oss innover i fjellsiden.
Stemningen er alltid høy når det er store mengder stein som skal flyttes, allikevel greide den å toppes da vi fant en «overraskelsesøgle» liggende rett oppå den andre. Det er en skalle, litt mage, rygg og hofte – alle viktige deler for å artsbestemme nok en fiskeøgle fra triasfaunaen. To fluer i ett smekk,med andre ord.
De neste dagene kommer vi til å fortsette med dette steinbruddet, men et lag som nå er avsluttet er beinlaget kjent som «Grippia-laget». Christina, som skriver masteroppgave om dette laget, var ikke så fornøyd da vi begynte å grave igjen hullet. «Jammen, jammen.... Det er jo mer knokkel der jo!» Jørn tok en sjefsavgjørelse på at 400 kg beinmateriale holder til neste år.
Ellers begynner praten å tilta om badekar, biff og en myk seng. Selv om to uker går veldig fort, er de fleste klare for sivilasjonen i Longyearbyen når avreisedagen er der. Turens definitive ikke-fossiliserte-høydepunkt er takket være Spitra-guidene Mats og Kyrre. De sørget egenhendig for å bringe 13 hamburgere til Flowerdalen, på tross av kokkens bekymring over den påfølgende kvaliteten. Vi vil gjerne hilse til kokken og si at det toppet samtlige i gruppas hamburgeropplevelse.
Toastjernet har kommet frem, og folk tømmer kassene sine for snop de var redd for å gå tom for i starten. Foran oss har vi noen hektiske dager der «alt» skal gå i boks (bokstavelig talt). Lave skyer, regelmessige vindkast fra breen og yr gjør uansett at graving er en av de mer behagelige aktivitetene å holde på med.
Denne bloggposten er også publisert på forskning.no
Øglegraverne 2015: Jakten på de første sjømonstrene