Det er en merkelig stemning, med glede over å komme oss tilbake til hamburger og seng, men en sorg over at vi må dra. Øglegravergjengen har det utrolig hyggelig sammen i felt, og det er alltid trist å forlate den boblen vi har vært i i to uker.
Den nest siste dagen i felt bestemte vi for å ta en langtur for å lete etter nye steder å ha utgravninger neste år. Dette er et fast innslag i ekspedisjonen, men siden vi hadde så pass mye å gjøre i år var det litt usikkert. To av benlagene vi har jobbet med, egner seg til å fortsette på neste år. Vi skulle følge to av benlagene rundt Marmierfjellet mot fjellet Vikinghøgda. Vikinghøgda er kjent for å inneholde bergarter av riktig alder, og dermed kunne være av interesse for oss. Men Svalbard er Svalbard og vi kom ikke lengre enn halvveis, for det var mange fossiler på veien. Det er ingen tvil på at vi har nok å finne på også til neste år.
Den siste hele dagen i felt hadde vi fantastisk vær, som passet fint for å rydde opp etter oss. Steiner må flyttes tilbake til der de lå, doen og hull graves igjen og stier må rakes. Midnattsola var så vakker, det blir vanskelig å dra fra dette stedet. Feltarbeidet har vært så hektisk at vi må minne oss selv på å se opp og rundt innimellom, for å ta inn over oss hvor vi er. Naturen på Svalbard er utrolig vakker og vi er privilegerte som kan nyte den hver sommer.
Alt i alt har vi fått med oss seks gipskapper av en svær fiskeøgle, 400 kg med sedimenter og knokler fra et benlag, 54 knokkelposer med ben plukket fra overflaten og 7 ukomplette fiskeøgleskjeletter. Vi er storfornøyd med alt vi har samlet, og vi har mer enn nok øgler å sortere og lime sammen over vinteren og våren på Naturhistorisk museum i Oslo, og fem utålmodige masterstudenter som skal i gang med materialet. Det er fortsatt mange øgler igjen der ute for ivrige paleontologer, vi gleder oss til neste sommer.
Denne bloggposten er også publisert på forskning.no
Øglegraverne 2015: Jakten på de første sjømonstrene