Aktuelt − geologi - Side 3

Timurlengia euotica var på størrelse med en hest, hadde god hørsel og relativt stor hjerne. - Dette er noe vi har ventet på lenge, kommenterer Jørn Hurum.

Les artikkelen på nrk.no

– Det var noe dritt å ha tatt livet av den eneste rovdinosauren på Svalbard, sier Jørn Hurum.

Les hele artikkelen på forskning.no

Første artikkel i Lenes doktorgrad oppsummeres på bloggen: Hvorfor finnes øglefossilene akkurat der de gjør?

Den største gullklumpen som er vaska ut av ei elv i Noreg kom til NHM denne veka - i ein tom snusboks.

For 252 millioner år siden kom katastrofen som utryddet 90 prosent av alt liv. Nå vil ”faren til Ida”, Jørn Hurum, dra tilbake til tiden like etter dommedag og se hvordan livet fikk nytt fotfeste og utviklet seg til havets mest nådeløse drapsmaskiner.

Les hele artikkelen på Illustrert Vitenskap

Det er tid for julemusikk, dorullnisser, Love Actually og årsoppsummeringer fra fiskeøgleforskningsfronten.

- Dette styrker teorien om at de langhalsede dinosaurene også brukte kystområder med grunt vann, sier Lene Liebe Delsett, stipendiat ved NHM.

Les hele saken i VG

Folk i Osloområdet har freda fossil og spennande bergartar så å seie rett utanfor stovedøra. Men for at dei skal vere synlege, må mose, tre og ureining ryddast vekk.

Jørn Hurum er blitt verdenskjent for jakten på marine monsterøgler. Nå jakter han på forfedrene deres for å finne ut av hvordan livet blomstret opp igjen etter historiens aller verste masseutryddelse.

Les hele saken på Apollon

Blant mange sære og flotte dyr er det mosasaurene det skal handle om denne gangen.

Jørn Hurum sier den nye arten er litt for ung til å være direkte forgjenger i menneskeapenes utviklingslinje.

Det er ikke så ofte noe jeg har sagt i et foredrag blir sitert på Twitter. Faktisk har det bare skjedd en gang:

Full suksess i Samara.

Over 200 000 personer har i sommer sett primatfossilet Ida på den store evolusjonsutstillingen i Japans hovedstad Tokyo. I oktober vender Ida tilbake til Naturhistorisk museum.

August betyr at det er tomt i gangene på museet.

Den siste dagen er alltid litt rar, man pusler og venter. Man venter på å få bruke raken, pakket teltet i kassen og vente på båten som henter oss.

Når vi skriver dette sitter vi i teltet og hører på det flakkende suset av propanbrenneren. Lyset røper det ikke, men følelsen i kroppen avslører at det er midt på natta. Vi sitter isbjørnvakt.

Tre hele dager er igjen, og gruppa jobber døgnet rundt for å fullføre de forskjellige utgravingene. Mest mulig må med nå som vi er her, det er hjerteskjærende for alle involverte om noe må legges igjen.

Rutinene har satt seg og feltlivet går sin vante gang i Flowerdalen.