Her kommer en ny rapport fra stipendiatlivet på Tøyen! Straks er det påskeferie, og når den er over, har plutselig to måneder gått. Heldigvis går doktorgradsprosjektet framover: På mandag leverte jeg prosjektbeskrivelse og tidsplanen for de neste fire årene, og krysser fingrene for at den blir godkjent.
Øglegraverne på Svalbard, gjengen som har hentet ut fossiler siden 2004, har gravd ut utrolige 17 fiskeøgler. Da har vi faktisk ikke tatt med alt vi har funnet, men kun det vi tror kan ha stor verdi for forskning eller på utstilling. Fjellsidene i utgravningsområdet er rett og slett så overstrømmende fulle av fossiler at det er umulig å ta med alt. Og egentlig er det fint å tenke på at brorparten fortsatt finnes der, til glede for framtiden eller bare for seg selv.
Av de 17 fiskeøgleskjelettene vi har tatt med til Oslo, ble to beskrevet i en artikkel i oktober i fjor, og et tredje i en masteroppgave som ble levert inn i forgårs. Alle tre viste seg å være arter som er nye for verden, og da har naturvitenskapen klare regler på hvordan de skal presenteres. Og her er det jeg kommer inn: Av 14 gjenværende mer eller mindre komplette skjeletter skal jeg ta for meg sju.
Når man har gjort et fossilfunn, er det viktig at også andre får vite om det, og at man analyserer seg fram til hva det er man har funnet. Det gjøres gjennom vitenskapelige artikler der man beskriver hvert eneste bein i kroppen på den døde stakkaren og sammenlikner med funn fra andre steder i verden. Eksakte målinger av lengder, omkretser, forholdstall og antall knokler hører med, og det samme gjør både fotografier og rekonstruksjoner der man tegner hvordan skjelettet kan ha sett ut før det ble liggende i millioner av år under stein og grus. Gjennom sammenlikninger med andre fossilfunn kommer man fram til om det man har er kjent fra før eller noe nytt. Hvis funnet tilhører en kjent art har man bidratt med flere data eller kanskje knokler fra deler av kroppen som ikke har vært kjent før. Og dersom skjelettet er helt forskjellig fra alt annet vi kjenner til – ja, da må en ny art beskrives! Da må man følge reglene for å overbevise andre forskere om at dette dyret faktisk fortjener sitt eget navn.
Slike nøyaktige beskrivelser er altså en helt avgjørende del av biologi og paleontologi. Bare gjennom å beskrive hva vi har, kan vi bygge videre for å forstå hvordan dyrene levde, hvordan dyregruppene har utviklet seg, og hvordan de fungerte sammen med resten av naturen rundt. Derfor er det den største delen av mitt prosjekt, mens neste del blir å forstå slektskapet mellom «mine» fiskeøgler og de andre, samt hvordan livet i havet rundt Svalbard så ut for omtrent 150 millioner år siden.
Denne bloggposten er også publisert på forskning.no
Fiskeøgle på laben - klar til å bli beskrevet. Foto: Lene Liebe Delsett
