Det er flyttetid! I kjelleren på Brøggers hus (Geologisk museum) er det hektisk aktivitet, og det har utviklet seg et særegent indre marked der pappesker i alle størrelser byttes mot bobleplast, vatt og plastbokser. Bygget skal rehabiliteres og forhåpentligvis huse nye flotte utstillinger, og da må det tømmes. Hundre år med stein- og fossilsamling er ingen spøk, så vi som jobber i kjelleren har fortsatt en del arbeidsdager igjen. Jeg pakker fossiler av fiskeøgler og svaneøgler fra jura på Svalbard sammen med min kollega May-Liss. Vi jubler hver gang vi kan si oss ferdige med et skap eller når vi har løst et mysterium med manglende museumsnummer, ombyttede lapper eller skiferbiter vi ikke skjønner hvorfor noen har spart på. Til tross for alt styret med stengning og nedpakking, kan man heldigvis fortsatt se dinosaurer, fiskeøgler og vakre mineraler på Tøyen. Utstillingen Stein og bein har nettopp åpnet i nabobygget, og har blitt et skikkelig skattkammer.
Doktorgraden skrider framover, og jeg jobber med alle innspillene til artikkelen om Mikkel og Gypsy som jeg fikk da min amerikanske veileder Pat var på besøk tidligere i år. Snart sendes tredje versjon av manus til medforfatterne! Jeg krysser fingrene for at det blir i løpet av noen uker, for nå er jeg rimelig klar for å bli helt ferdig.
Vi har også vært på tur. Med Jørn som reiseleder for tre doktorgrads- og fem masterstudenter satte vi kursen mot Uppsala i begynnelsen av måneden. Det er en flott by med en lang historie, men vi hadde ikke all verdens tid til å utforske: Vi skulle nemlig besøke Carl Wimans samlinger. For masterstudentene våre var det litt som å møte en kjendis.
Wiman var en svensk professor ved museet i Uppsala i perioden 1911-33. Han bygget opp noen imponerende fossilsamlinger, blant annet med pattedyr fra Kina og dinosaurer av alle slag. Men det får vente, vi besøkte selvsagt Uppsala for de marine øglene. Det viktigste Wiman gjorde var nemlig å dra til Svalbard på en rekke ekspedisjoner. Han utforsket trias-lagene, akkurat som vi gjorde i sommer.
Dette er noen av de eldste museumssamlingene med fiskeøgler i verden, og en viktig referanse for all fiskeøgleforskning som har blitt gjort etterpå. Den første fiskeøgla han beskrev var Grippia i 1929, og nå fikk vi endelig se fossilene det er snakk om. I Uppsala finnes også haitenner som må sammenliknes med materialet vi fant på Svalbard i sommer, svaneøgler som Aubrey koste seg med, gigantiske mosasaurer fra svenskekysten og noen jura-fiskeøgler til meg.
Mens masterstudentene våre jobber, har jeg kost meg på radio. Her på Brønsj i P1. Foto: LLD
Vi har dratt ut skuff etter skuff med Wimans fossiler, og blitt både klokere og fått flere spørsmål. Det er ikke alltid enkelt å rekonstruere ekspedisjoner som skjedde for over 100 år siden. For hva mente de med at de var på både det og det fjellet? Målte de antall meter riktig? Plukket de kanskje bare de fineste knoklene?
Mange av spørsmålene er det masterstudentene som skal besvare, og jeg venter spent på resultatet. Men fiskeøglene fra jura tar jeg meg av selv. På tide å gå tilbake til skrivebordet.
Lene
Dette innlegget er også publisert på forskning.no
