Mottakelsen av Ida

Ida-versjonen av Googles logoLanseringen av Ida var nøye planlagt. Den vitenskapelige artikkelen, boka, filmen og ikke minst Ida selv ble presentert på en godt besøkt pressekonferanse ved American Museum of Natural History i New York. Historien om fossilet gikk verden over, og da Google dagen etter hadde Ida som en del av logoen sin, var suksessen et faktum.

Planen for lanseringen ble lagt ett års tid i forveien, nedtegnet på en serviett på en pizzakafe i Trondheimsveien av Jørn Hurum og Anthony Geffen fra produksjonsselskapet Atlantic Productions. Hurum var ikke ukjent med denne måten å arbeide på. I flere år på rad hadde god planlegging gitt bred mediedekning for utgravninger etter knokler fra marine øgler på Svalbard, og det var dette som var utgangspunktet for den første kontakten med Atlantic. Dette samarbeidet ledet fram til TV-filmen om Predator X, som ble vist første gang på History Channel 30. mars 2009.

Atlantic ble dermed en naturlig samarbeidspartner for denne filmen også. Den kjente populærvitenskapelige forfatteren Colin Tudge fikk oppdraget om å skrive boken, i samarbeid med Josh Young.

Jørn Hurum, Ida og Tora Aasland

Jørn Hurum viser fram fossilet til ivrige fotografer på pressekonferansen på Tøyen hovedgård, sammen med forskningsminister Tora Aasland.

Fra New York gikk turen via en ny pressekonferanse på Natural History Museum i London før Ida endelig ble presentert for den norske pressen på Tøyen hovedgård med forskningsminister Tora Aasland til stede.

Fram til nå var det bare forskere, journalister og andre utvalgte som hadde sett fossilet annet enn på bilder. Men fredag 5. juni kunne NHM endelig vise henne fram for publikum, som en del av utstillingen "Kan vi tilgi Darwin?". Hurum hadde gjennom hele prosessen vært klar på at hun skulle stilles ut i Norge først, for, som han sa, "det er det norske folks skattepenger som har betalt dette".

Og folket kjente sin besøkelsestid. Den første helgen utstillingen var åpen, var det 1000 besøkende på lørdagen og 2000 på søndagen, helt på grensen av hva museets brannforskrifter tillot. Vaktene måtte bruke håndholdte telleapparater for å registrere hvor mange som kom og som gikk for å passe på at kapasiteten ikke ble overskredet.

Publisert 18. mai 2011 15:58 - Sist endret 24. apr. 2022 07:54