Utdrag av artikkel av professor Jens L. Franzen, Senckenberg-museet i Frankfurt (Natur und museum (1) 2010). Se også Hvem var Idas slektninger?.
Overraskelsen vår var stor da det dukket opp et komplett primatfossil på mineral- og fossilmessen i Hamburg i desember 2006. Fossilet var sågar omgitt av fossilt bløtvev, helt ut i hårtuppene! Bare behåringen av halen var ufullstendig. Sammenligninger med det sjette primatfunnet fra Messel avslørte at disse to funnene faktisk var motstykker av hverandre.
Selv fikk jeg vite om funnet gjennom en e-post fra Jørn Hurum, en kollega ved Naturhistorisk Museum (NHM) ved Universitetet i Oslo. Jeg fikk nyheten om fossilet og anledning til å se bildene på syttiårsdagen min, og jeg kunne ikke ønsket meg en bedre presang. Det var som det åttende underverk, det var ganske enkelt utrolig!
 "...som det åttende underverk!" |
 Slik ser NHMs illustratør Bogdan Bocianowski for seg at Ida kan ha sett ut. |
NHM gikk til anskaffelse av fossilet. Det delte dermed skjebnen til det første fossilet av urfuglen Archaeopteryx lithographica fra Solnhofen og den berømte skallen av Rhin-elefanten Deinotherium giganteum fra Eppelsheim. På grunn av prisen har ingen av disse blitt værende nær funnstedene sine. Det er likevel gledelig at fossilet finnes i en offentlig samling, og at de norske kollegene var storsinnede nok til å invitere amerikanske og tyske forskere til å samarbeide om den vitenskapelige bearbeidelsen, inkludert to forskere fra Senckenberg-museet, Jörg Habersetzer og meg selv.
Det er unikt i verdenssammenheng å finne et så komplett fossil av en ny slekt og art. I anledning 200-årsjubileet for Darwins fødsel ga vi slekten navnet Darwinius, og som henvisning til funnstedet fikk arten navnet masillae (i en gammel tysk grunnbok blir ”Masilla” brukt som navn på Messel rundt år 800), altså kalte vi fossilet Darwinius masillae Franzen et al. 2009.
Men hvorfor hadde dette dyret lidd en annen skjebne enn de andre primatene som til nå var avdekket i Messel? Hvordan var skjelett og bløtvev blitt så komplett bevart?
Åpenbart var det verken en krokodille eller en alligator eller et annet amfibisk rovdyr som hadde forårsaket dyrets død og forflytningen i Messelsjøen, for fossilet var forskånet for bittmerker. På hvilken måte hadde det da dødd og havnet på sitt senere funnsted?
Før vi diskuterer dette nærmere, la oss først se på funnet. Det er levningene etter en ung primitiv primat av hunkjønn. Kjønnet lot seg fastslå fordi fossilet manglet penisbein (baculum), i motsetning til Europolemur-skjelettene fra Messel (primatfunn 1 og 3). Siden individet var midt i tannfellingen, kunne alderen bestemmes til ni til ti måneder.
Det var tannfellingen som fikk min norske kollega Jørn Hurum til å tenke på sin da femårige datter Ida, som befant seg på samme stadium. Slik gikk det til at primathunnen fra Messel fikk sitt populærvitenskapelige navn ”Ida”.
Ved siden av tannfellingen er vekstsonene nær leddene i knoklene karakteristisk for ungdyr. Disse består av brusk. I motsetning til ben- og bruskvev har nedbrytningen av annet bløtvev i Messelsjøen kommet raskt i gang. Bakteriene som er involvert i denne prosessen, produserer karbondioksid. Vannet i Messelsjøen inneholdt rikelige mengder jernioner fra forvitret granitt og sandsteiner. Disse jernionene reagerte med det frigjorte karbondioksidet fra nedbrytningsprosesssen og dannet sideritt, et jernkarbonat.
Sideritten har blitt avsatt som en tynn gul hinne over brusklaget, som dermed har gjennomgått en forsteinigsliknende prosess. Denne prosessen ble første gang påvist i et doktorgradsarbeid om froskefaunaen i Messelsjøen (Wuttke 1983). De har øyensynlig også spilt en rolle i det nye primatfunnet, for vekstsonene er dekt av siderittavsetninger.
Men en kul i håndleddet i den høyre armen skilte seg ut ved sin størrelse. Etter at jeg gjentatte ganger hadde studert denne utveksten gjennom mikroskopet i museet i Oslo, falt plutselig skjell fra øynene mine! Det jeg så, hadde ikke den lysegule fargen til de kjente siderittavsetningene, men en betydelig gråere farge. Overflaten var heller ikke kornete, men porøs.
Dette var slett ikke sideritt! I stedet var det beinvekst, som senere var blitt dekket og forsterket av sideritt. Et raskt blikk på røntgenbildet som lå på Notebook’en min bekreftet mistanken: underarmsbena, i høyrearmen var blitt brukket like ved håndleddet, og hadde deretter vokst sammen med hverandre og med håndrotsbena.
Hva hadde skjedd?
Formodentlig hadde det stakkars dyret falt ned fra et tre, og knekt den høyre armen like over håndleddet. Underarmsbeinene har blitt skjøvet over håndleddet, som det så har vokst sammen med. Den lille primatjenta hadde en ødelagt hånd!
 Fra Senckenberg-museets animasjonsfilm om Ida. |
 Jens Franzen og Jørn H. Hurum studerer Ida under mikroskopet. |
Jørn Hurum var også i rommet og holdt på med andre ting. Jeg ropte til ham: ”Jørn, kom hit og se på dette. Jeg tror vi har å gjøre med et dårlig sammenvokst armbrudd.”
Jørn kom bort, og etter nøye observasjoner gjennom mikroskopet bekreftet han min observasjon. Samtidig innså han øyeblikkelig hvilken betydning dette hadde. Den ødelagte hånden kunne være årsaken til at Ida sjelden eller aldri oppholdt seg i trærne, men i stedet var mest på bakken. Der led hun den samme skjebnen som andre pattedyr som levde på bakken: det kan ha vært i det hun var i ferd med å drikke, at hun kom inn i en gasslomme, mistet bevisstheten, falt i en liten sideelv og druknet.
Strømmen må i alle fall ha vært kraftig nok til å føre den døde kroppen langt ut i Messelsjøen, der hun hurtig sank til bunnen. Ikke langt fra munningen har kroppen sunket så dypt at det ikke har gått i oppløsning, men blitt uforstyrret fossilisert i mangel på oksygen.
Slik ble hun bevart fram til i dag, med nesten hele skjelettet, og med omrisset av bløtvev og mageinnhold intakt. Hennes ulykke var et lykketreff for oss, og for alle som har interesse av paleontologi og vil vite mer om livet før oss.