Året er 1997. Geologene Morten Bergan og Johan Petter Nystuen studerer sedimentkjerner, eller bergartsprøver, fra brønn 34/4-9S fra Snorrefeltet i Nordsjøen. Meter for meter ligger de på et lager i Stavanger, hentet inn fra Nordsjøen på flere tusen meters dyp under havbunnen. Så oppdager de det. Nederst i en av kjernene dukker en hvit, rørformet struktur. Nystuen ser på sin kollega:
− En knokkel!, sier han skråsikkert.
Men hadde Nystuen rett? Uansett et uhyrlig sjelden sammentreff, i lottosannsynlighet. I Nordsjøen finnes nok av døde kadavere av dinosaurer og øgler dypt begravet i Nordsjøen, men at et bor med kun et titalls centimeter diameter skal spidde gjennom akkurat et slikt skjelett, er som å finne nåla i høystakken. Og ikke nok med det: Så mange dyr har levd, men sjansene for å bli bevart er ørsmå. Og hvis det virkelig er en knokkel? Er det en annen type øgle eller en dinosaurus? Forhistoriske havlevende øgler er det funnet flere av i Nordsjøen, på Andøya og på Svalbard. Men ikke så mye som en beinsplint er funnet av en dinosaurus, bare fotspor på Svalbard. Det er det eneste som mangler: I flere av våre naboland er det oppdaget rester etter dinosaurer: Danmark, Sverige, Tyskland og England. Bare ikke i Norge. Men å finne ut hva som virkelig skjulte seg i brønnen, skulle vise seg å ta tid.
Er det restene av en dinosaurus? Sagageologene er oppglødde. Men andre geologer er skeptiske. Det blir sådd tvil om det virkelig er en knokkel. Det hele ender med at den mystiske prøven fra Nordsjøen ender i skuffen til Nystuen.
To år går. Det er høsten 1999. Jeg studerer de samme kjernene − lagt ut i et underjordisk lager under Veritas i Bærum − fraktet inn fra Stavanger. Jeg forsker på klimaet i sen trias for over 200 millioner år siden. Her ligger eldre jordbunnslag med tørkesprekker og jordstrukturer som minner om dem som finnes i Australia og India, hentet opp under Nordsjøen. Ikke uventet ettersom Norge befant seg kun 30 grader nord i trias, med andre ord på høyde med Kanariøyene i dag. I mellom lagene av rød ørkenaktig lag, ligger de dyrebare sandsteinslagene som er fylt med olje, og gir olje til den norske stat verdt milliarder av kroner. Disse sandsteinslagene har en gang vært store elver som har snodd seg over Nordsjølandet i trias. Nystuen viser meg den gåtefulle, hvitaktige knokkelen i et av jordbunnslagene, og forteller faderlig om dens historie. Nå er det kun spekulasjoner hva er dette egentlig? Vi blir enige om å komme videre og finne ut av det, og ringer førsteamanuensis Jørn Hurum noen dager etter. Han blir i fyr og flamme. Norges fremste dinosaurusekspert er på sporet. Og fra Nystuens kontorskuff ender prøven fra dypet i Nordsjøen til Hurums kontor på Geologisk Museum på Tøyen. Forskning går ikke i ekspressfart mot en kjent og fastlagt mål. Det tar tid, og nye løsninger må tas i bruk
Han konkluderer etter kort tid:
− Jeg tror dette er en knokkel, sier han, og feier all skepsis til side om at dette virkelig har vært et dyr. Han oppdager også flere mindre beinsplinter i sedimentene rundt knokkelen. Det kan tyde på at det er flere knokler som ligger på samme sted over 2200 meter under havbunnen i Nordsjøen.
Det går enda noen måneder. Hurum har laget en rekke tynne slip av knokkelen. Enda en gåte er avslørt.
− Dette er en dinosaurus. Knokkelen er sannsynligvis et leggbein, avslører han. Han kan se tydelige beinceller i den gamle knokkelen. Disse danner mønstre som finnes kun hos dinosaurene. Øgler, slik som krokodiller, fiskeøgler og svaneøgler, har en cellestruktur som likner mer på årringer. Den gåtefulle knokkelen er avslørt, men det skal vise seg at Hurum kan flere øvelser i mikroskopet.
Tilfeldighetenes spill
På Naturhistorisk museum i Stuttgart i Tyskland står en diger Plateosaurus. Den er funnet sammen med mange andre i lag tettpakket med hele flokker av denne dinosauren. En nylig doktorgradstudie på akkurat disse lagene og veksten til Plateosaurus kommer Hurum til unnsetning. Den tyske professoren Martin Sander er tilfeldigvis på besøk på Hurums kontor. Hurum viser ham et slip av knokkelen, og den tyske professoren utbryter:
− Det må være en Plateosaurus, sier han. Beincellestrukturene er helt unike hos plateosaurene, og dette er nettopp avslørt av hans studine Nicole Klein, men ikke publisert enda. Derfor er den tyske forskeren skråsikker. Det er også rett tidsrom. Plateosaurene levde også i samme tidsperiode − sen trias − som bergartene knokkelen stammer fra. Og dersom de levde i Tyskland er det ikke utenkelig at de har levd i datidens Nordsjøland. Men hva vet forskerne om plateosaurene? Plateosaurene var opptil fem meter høye. De levde flokkvis, og var planteetere. De tilhørte en primitiv gruppe av de såkalt langhalsdinosaurene, og gikk både på to og fire. Vi har kommet et godt stykke. Neste steg blir å sjekke om våre kollegaer virkelig er enige med oss. Den fryktede fagfellevurderingen venter.
Et spørsmål om tillit. Manuskriptet blir sendt. Vil andre geologer støtte konklusjonen om at dette er Norges første funn av en dinosaurus? Norsk Geologisk Tidsskrift får tilsendt artikkelen. Ventetiden er lang. Er den faglige argumentasjonen god nok for andre fagfeller? Etter noen måneder kommer svaret: De vil trykke den. Hurum sender ut en e-post: −.Fantastisk! De andre geologene er enige med oss: Dette er Norges første dinosaurus. Og en aldri så liten rekord: Dette er verdens dypeste funn av en dinosaurus − 2259 meter under havbunnen eller 2590 meter under havoverflaten.
(Klikk på bildene for å se større versjoner.)
