Inne i en dinosaurknokkel
Yttersiden av en dinosaurknokkel kan fortelle oss om hvordan dinosauren så ut, oppførte seg og om slektskap. Den mikroskopiske indre oppbygningen av en dinosaurknokkel forteller historien om et individs vekst og noen ganger alder.
Det var flere vekststrategier hos dinosaurer. Noen dinosaurer vokste fort i begynnelsen og stoppet da de var seksuelt modne (slik som oss pattedyr) andre vokste sakte hele livet (slik som krokodiller og andre reptiler). Noen dinosaurer viser også tegn til dvale i knoklene slik som vi ser hos for eksempel isbjørn i dag.
Ofte tenker vi på knoklene våre som noe statisk som bare brukes som en støtte og feste for alle våre muskler. Men det skjer mye med knoklene våre hele livet. Knokler vokser, løses opp og forandrer form gjennom et individs livsløp.
Knokler består for det meste av av det harde mineralet hydroksylapatitt (som vi ofte feilaktig kaller kalk) og brusk. Den myke brusken gjør dem litt bøyelige. I tillegg er det proteiner, blodårer og nerver i knokler.
Dinosaurene (hvis vi ikke regner med fuglene) har vært utdødd i 65 millioner år. Dette betyr at dinosaurknokler vi finner består mest av hydroksylapatitt og at i de aller fleste tilfellene har blodårer, proteiner og brusk råtnet bort.
Når vi kutter tynne skiver av dinosaurknokler kan vi se gjennom dem i mikroskopet. Det vi ser da er hulrommene etter beincellene, hulrom etter blodårer og selve beinvevet. Beinvevet har ofte årringer. Akkurat som trær har dinosaurknoklene ofte disse årringene som viser forandringer i mattilgang og årstidsvariasjoner i temperatur. Dinosaurene kan også stoppe helt å vokse i perioder, slik vi ser hos dyr som går i dvale.
Knokkelen fra Snorre
Knokkelen ble funnet i en borkjerne. Vi måtte kutte noen små biter av knokkelen. Disse ble limt på glassplater som er 5x2,5 cm. Bitene på disse glassplatene ble så slipt ned til det var bare noen tusendels millimeter tykke. Metoden kalles tynnslip og brukes mye av geologer for å se på bergarter.
Disse tynnslipene av knoklene ser vi så på gjennom mikroskop og forskjellige filtre som gir knokkelen, mineraler i knokkelen og bergarten rundt forskjellige farger. Slik kan vi identifisere hulrommene etter beincellene, årringer og andre spesielle strukturer.
Knokkelen vi så på hadde flere spennende trekk. Den hadde et stort hulrom i midten (marghule). Så et lag av porøst beinvev som sitter inn mot marghulen som i alle hule knokler hos nålevende dyr. Det neste laget var et ganske kompakt beinvev kalt fibrolammelært beinvev som er typisk for pattedyr og fugler i dag, men også for dinosaurer. Det merkelige ytterste laget av beinvev på knokkelen er det meget sjeldne beinvevet radialt fibrolammelært beinvev som til nå kun er funnet hos Plateosaurus i Tyskland i samtidige lag og en liten dinosaur fra et mye yngre lag i Mongolia.
Dette ytterste laget av knokkelen er identisk med beinvevet Nicole Klein har beskrevet fra Tyskland i sin doktorgrad. Doktorgraden var på dinosauren Plateosaurus fra Trossingen og vi konkluderte med at dinosauren fra Snorre er en Plateosaurus .
 
(Klikk på de små bildene for å se større versjoner.) |
