Hvordan kan det ha seg at vi finner noen typer av dinosaurer på flere kontinenter som i dag er skilt av store hav? Kunne dinosaurene svømme- eller er det en annen forklaring?
Verden har ikke alltid sett ut som den gjør i dag. Kunnskap om hvordan kontinentene hang sammen i de tidligere tidsperiodene kan gi oss svaret på hvorfor dinosaurfossiler av samme art eller nære slektninger finnes på kontinenter som nå ligger langt fra hverandre.
Ved hjelp av det geologer kaller for "platetektonikkteorien", har vi fått et redskap som hjelper oss til å forstå hvorfor verdenskartet ser ut som det gjør. Den forklarer hvorfor det finnes store fjellkjeder enkelte steder i verden, hav andre steder og hvorfor noen land blir utsatt for store jordskjelv og andre steder opplever vulkanutbrudd. I tillegg forteller denne teorien oss at jorda ikke bare har sett annerledes ut før, men også at verdenskartet vil endre seg i framtiden. Nye land vil dukke opp og andre vil forsvinne, hav vil lukkes igjen og nye hav dannes, fjell vil slipes ned og nye vil stige opp. Med andre ord er jordkloden vår i stadig utvikling og endring. Platetektonikkteorien går ut på at det ytterste laget av jorda, jordskorpa, ikke er et tett og sammenhengende lag slik som skallet på en appelsin eller et eple. I stedet er det "sprukket" opp i svære biter, nesten som puslespillbiter. Disse bitene beveger seg i forhold til hverandre. Noen steder kolliderer de, andre skiller de lag eller beveger seg langs med hverandre.
I dag består jordskorpa av 15 store plater og et antall mindre plater (Fig. 18), men platene endrer stadig form og størrelse og det er ikke alltid like lett å vite hvor grensene mellom dem går. Det er særlig der hvor platene kolliderer at man er noe usikker på hvor grensene går. I slike områder kan plategrensen være fra 10-talls og opp til 100-talls kilometer bred sone.
 |
| Figur 18. Fordeling av kontinentene i dag, med inntegnede plategrenser og hastigheten platene beveger seg med. |
Hvordan har verden sett ut?
For 7-800 millioner år siden var kontinentene (landområdene) samlet til et stort kontinent, kalt Rhodinia. Dette sprakk opp, de ulike delene av kontinentet beveget seg fra hverandre og dannet flere mindre kontinenter, som igjen kolliderte med hverandre. I permtiden for ca 265 millioner år siden var igjen alle kontinentene samlet til et nytt stort kontinent (figur 2) som er blitt kalt Pangea. I løpet av dinosaurenes tidsalder (mesozoikum) sprakk Pangea igjen opp i flere kontinenter. Disse kontinentene har noen steder beveget seg fra hverandre. Dermed er det dannet hav mellom dem, mens andre steder har de kollidert og dannet fjellkjeder.
Disse observasjonene har fått geologer til å framsette en teori om at kontinentene samler seg til et stort kontinent som sprekker opp og som samler seg igjen, og slik fortsetter det i en "evig" syklus. Denne teorien kaller vi for Wilson-syklusen, som kjennetegnes ved 4 stadier som til sammen tar omtrent 500 millioner år:
1. Oppsprekking av et stort kontinent til flere mindre
2. Havet flommer inn i sprekkene mellom de mindre kontinentene
og danner hav
3. Kontinentene beveger seg mot hverandre igjen og havene
forsvinner
4. Kontinentene kolliderer og det dannes fjellkjeder, tilslutt
ett stort kontinent
Dette betyr at verdenskartet stadig forandrer seg, og at en gang i framtiden vil kontinentene samle seg til et nytt stort kontinent.
Hva har så dette med dinosaurenes utvikling å
gjøre?
Biogeografien, dvs. læren om hvordan dyr og planter
er spredt omkring på jorden, kan forklare hvordan arter
har utviklet seg. I mange tilfeller får man inntrykk
av at en art er oppstått ett sted, og enten holdt seg
der eller spredt seg og gitt opphav til nye, nærbeslektede
arter andre steder. Hvorfor finnes det flere ulike arter kenguruer
i Australia, mens det ikke lever en eneste kenguruart noe
annet sted? Det virker rimelig å forklare dette med
at kenguruene oppsto i Australia og splittet opp i flere arter,
men at disse ikke var i stand til å svømme over
havet og spre seg til andre steder. På samme måte
ser vi ofte at det finnes spesielle arter på isolerte
øyer, hvor de formodentlig er oppstått fra en
eldre form som klarte å ta seg ut til øya for
lang tid siden.
To grupper innenfor en tidligere art som er blitt såpass ulike at de ikke lenger parrer seg med hverandre, vil utvikle seg i ulike retninger. Da har vi fått en oppsplitting i to arter. Ulikhet mellom to grupper vil kunne oppstå som følge av en eller annen slags barriere mellom gruppene. Slik isolasjon vil gjerne være av geografisk art, f.eks. mellom øyer, fjellkjeder eller fiskevann. Mange mener at geografisk isolasjon er nødvendig for at nye arter skal oppstå ("allopatrisk artsdannelse"), mens andre tror at nye arter også kan oppstå innenfor et sammenhengende område ("sympatrisk artsdannelse"). Et klassisk eksempel på allopatrisk artsdannelse er "Darwin-finkene" på Galapagos-øyene. Havstrekningene mellom øyene danner effektive geografiske barrierer. Dermed har den opprinnelige stamfaren til disse nærbeslektede finkene kunnet gi opphav til ulike arter på hver øy. Sympatrisk artsdannelse er nøye studert hos en gruppe amerikanske fruktfluer. Disse fluene levde opprinnelig av bær fra hagtorn og sure kirsebær. Da epletrær og søtkirsebær ble innført i forrige århundre, begynte noen fluer å tilpasse seg dem i stedet. Fordi disse trærne danner frukter på forskjellige tider av året, begynte fruktfluene å parre seg på forskjellige tidspunkter. Dermed oppsto en slags barriere mellom gruppene, og det ser ut til at nye arter er i ferd med å oppstå.
Da de første dinosaurene utviklet seg for ca. 230 millioner år siden i midten av triasperioden hadde det store kontinentet, Pangea, så vidt begynt å sprekke opp. Dinosaurene kunne vandre over hele Pangea som i dag er splittet i flere kontinenter med store hav mellom. Derfor er nærbeslektede dinosaurer funnet på mange ulike kontinenter. Når det er mulig for en art å vandre over store områder vil det hele tiden være mulig for forskjellige individer å møtes og få avkom. Et eksempel på nær beslektede arter som vi finner fossiler av på geografisk veldig forskjellige steder i dag er de tidlige rovdinosaurene Coelophysis fra Nord-Amerika og den nesten identiske Syntarsus fra Afrika, kanskje de til og med er samme art. (Fig. 19a)
 |
Figur 19. Landmassenes fordeling i A. triasperioden for ca. 220 millioner år siden, B. juraperioden for ca. 150 millioner år siden og C. krittperioden for ca 75 millioner år siden. Dagens kontinenter inntegnet. |
I juraperioden fortsatte oppsprekkingen av den nordlige
delen av Pangea. Atlanterhavet strømmet inn mellom
platene som består av Grønland/Nord-Amerika og
Europa/Afrika og dekket store deler av Europa. Dinosaurene
hadde fortsatt mulighet til å vandre fra kontinent til
kontinent, men nye hav begrenset deres vandringer. (Fig. 19b)
Et eksempel på en rovdinosaurgruppe fra juraperioden
som finnes på de fleste kontinenter er slektningene
til Allosaurus. Allosaurus er kjent fra Nord-Amerika,
men en nær slektning, kanskje til og med samme art,
er funnet i Europa (Portugal), en annen art i Afrika (Tanzania).
En dvergform er funnet i Australia, mens en annen slektning,
Sinraptor, er funnet i Asia (Kina).
I krittperioden fortsatte åpningen av Atlanterhavet videre sørover og etter hvert skiltes Afrika og Sør-Amerika. Alpene ble dannet i Europa, India vandret nordover mot Asia og verdenskartet begynte å ligne på dagens (Fig. 19c). Dette gir seg uttrykk i forskjeller i flora og fauna fra kontinent til kontinent. Dinosaurene utvikler de mest avanserte planteeterne og de største rovformene. Skillet mellom de forskjellige kontinentene blir mer og mer synlige gjennom perioden. Den mest isolerte dinosaurfaunaen utvikler seg i Nord Amerika, med kun noen små utvandringer/innvandringer over Beringstredet til Asia. Sør Amerika og Afrika har fortsatt mange lignende dinosaurformer. Som den avanserte slektningen til Allosaurus, Giganotosaurus fra Sør Amerika (Argentina) og den nesten identiske Carcharodontosaurus fra Afrika (Marokko).