Et utgravningsprosjekt starter med at man først finner ut hvor skjelettene ligger. I vårt tilfelle brukte vi en hel feltsesong på å lete langs fjellsidene etter skjeletter. Det vi så etter var små knokkelbiter som hadde rullet nedover. Ved å følge bitene kunne vi i noen tilfeller finne kilden, som i beste fall var et helt skjelett. Etter å ha kartlagt rundt 50 skjeletter, tatt bilder av funnstedet og skrevet ned GPS-koordinatene, kunne vi sette oss ned og bestemme oss for hvilke funn som hadde best potensiale for å bli en suksessfull utgravning.
Selve utgravningen foregår i 7 steg:
1. Fjerning av overliggende skifermasse
Første steg i utgravningen er å fjerne det meste av skiferen over fossilet.
Før den møysommelige frembørstingen av knoklene kan starte, må all den overliggende skifermassen fjernes. Dette gjøres for hånd ved hjelp av hakker, krafser og brett til å bære bort skiferen med. Den løse massen legges i hauger på begge sider av utgravningen, slik at den lettere kan flyttes tilbake i hullet når skjelettet er tatt ut. Ved å følge helningen på skiferlagene kan man vite omtrent når man må begynne å gå forsiktig fram, for ikke å skade skjelettet med for grovt verktøy.
2. Frembørsting av skjelettene
Når den overliggende skiferen er fjernet kan den mer forsiktige delen av prosessen begynne. Skiferen er sprukket opp på grunn av frost og gipsvekst, så den kan relativt lett fjernes ved hjelp av malerkoster og små spader. Knoklene børstes frem slik at omrisset av skjelettet er synlig. Så mye som mulig av den omsluttende skiferen blir liggende for å stabilisere fossilet frem til det kan prepareres i laboratoriet.
3. Fotografering og produksjon av felttegninger
Skjelettet tegnes og fotograferes slik det ligger i felt.
Etter hvert som de ulike delene av skjelettet blottlegges, dokumenteres deres posisjon ved hjelp av fotografier og tegninger. Tegningene er ofte bedre enn fotografiene, da knoklene ofte har samme farge som skiferen. Utgravningsstedet deles opp i et rutenett med ruter a 1x1 meter, slik at vi vet nøyaktig hvor og hvordan knoklene lå. Denne informasjonen kan senere brukes i å finne ut hva som skjedde med dyret etter at det døde.
4. Gipsing av knoklene
Når knoklene er blottlagt og har blitt dokumentert begynner klargjøringen for å ta dem ut av fjellsiden. Dette starter med å dekke dem med vått toalettpapir, før de så dekkes med gips. Toalettpapiret gjør at gipsen ikke fester seg til fossilet. Inni gipsen legges det strie og jern, slik at gipsen tåler mer.
5. Snuing av gipskapper
Når knoklene har blitt gipset fra en side graves det gradvis nedover og innover rundt kanten, som fortløpende gipses fast i toppen av kappen. Til slutt ender man opp med en "sopp" av knokler og skifer med ett ytre lag av gips. Så slås lange meisler tett i tett inn under "stilken" på soppen. Meislene bindes med tau rundt toppen av kappen slik at de danner ett gulv. Nå kommer det mest avgjørende øyeblikket i hele utgravningsprosessen: kappen skal snus. Dette gjøres i en rask og jevn bevegelse for å unngå at noe faller ut av og at innholdet ikke ristes rundt i kappen.
6. Reduksjon og fullføring av gipskapper
Når gipskappene har blitt snudd børstes skiferen bort nesten helt ned til knoklene for å gjøre kappen så lett som mulig. Når vi vet hvor tykk kappen må være, kuttes den overflødige gipsen av med en vinkelsliper. Til slutt dekkes knoklene med vått toalettpapir og gips også fra denne siden. Nå har vi en kokong av gips som beskytter fossilet helt til den åpnes på laboratoriet. Kappene legges på trepaller og stroppes fast slik at de kan hentes med helikopter.
7. Fylling av utgravingsstedet
Hullet må fylles igjen og rakes til slik at det ikke synes.
Når hele skjelettet har blitt pakket inn i gipskapper og plassert på paller klare for transport, skal utgravningshullet fylles igjen med den overliggende skiferen.
Ofte er det mulig å plassere massen som ble gravd ut i starten over eller like til siden for hullet. Det er da mye lettere å dra haugen tilbake, og slik kan man spare mye tid. Hullet fylles slik at overflaten går jevnt med bakken rundt, og etter ett år kan man så å si ikke se at det har vært utført en utgravning der.