Preparant May-Liss Knudsen Funke børster og stabiliserer knoklene til en svaneøgle fra Svalbard.
Når gipskappene med øgleknokler kommer med container til Naturhistorisk museum i Oslo, er arbeidet langt fra ferdig. Nå skal fossilene prepareres.Målet med prosessen er å fjerne steiner og annet som ikke er fossiler, og å lime sammen fossilene slik at de kan studeres og ikke blir ødelagt over tid.
Først må gipskappene bæres ned i laboratoriet hvor de legges til tørk i et par uker. Dette er fordi limet blir hvitt og ikke virker som det skal dersom knoklene er våte. Der er også lettere å preparere i tørr skifer.
Åpning av gipskapper
For å åpne gipskappene må de sages opp. Vi har kommet frem til at elektrisk sag med sidegående blad er det som fungerer best. Denne avgir minst gipsstøv av alle motoriserte sager vi har testet. Den finnes også i trykkluftutgave. Sagingen foregår under avtrekk og med støvsuger, hørselvern og støvmaske. Ved behov brukes håndsag og baufil. Det anvendes også brekkjern som brukes med forsiktighet. Når kappen er løsnet, løftes den forsiktig av og man kontrollerer underveis at fossilet ikke henger fast i kappen.
Pirking og liming
For å fjerne skifer og annet som ligger rundt og på knoklene bruker vi i hovedsak små redskaper som malekoster, tannlegeverktøy, skjeer og pinsett. I en del tilfeller er ikke dette nok for å rengjøre knoklene, og vi må bruke vibrohammer eller sandblåsing. Underveis må knoklene stabiliseres slik at de ikke raser fra hverandre. Til det bruker vi et lim (Mowilith) som løses opp i sprit og has på fossilene. Når vi kun har knoklene igjen, pusles de nøye sammen og limes med superlim. Noen knokler oppbevarer vi enkeltvis slik at de kan tas ut og studeres fra alle vinkler, mens andre ligger i støttekapper sammen med andre knokler slik de ble funnet.
Vibrohammer
Brukt på riktig måte er vibrohammer (pneumatisk preparering) et veldig nyttig verktøy til preparering av Svalbards øglefossiler. Fossilet må være stabilt, ellers vil vibrasjonene få deler til å løsne og eventuelt kollapse. Man holder nålen forsiktig inn til det som skal fjernes. Riktig vinkel er viktig. For å unngå riper, må man ikke være nær selve fossilet. Dette krever en lett hånd og stor oppmerksomhet. Til andre fossiler, for eksempel fossiler fra Oslo-feltet, brukes vibrohammeren på andre måter. Det finnes flere forskjellige typer pneumatisk prepareringsverktøy, fra grove typer til fjerning av store mengder matriks til ultrafine for rensing av sarte detaljer.
Sandblåsing
Det er utarbeidet meget gode metoder for sandblåsing. Til Svalbard-fossiler gir sandblåsing med bakepulver, og i noen tilfelles jernfilspon, best resultat. Materiale som egner seg til sandblåsing, er knokler og deler av knokler som ikke er porøse eller oppsprukket. Disse kan være dekket av utfelte gipskrystaller (selenitt) og annen matriks som så fjernes med sandblåsing. Sandblåsingen foregår i et kammer med glassvindu, godt lys i kammeret og lupelampe eller mikroskop. Avhengig av utstyr, må hendene beskyttes med tykke gummihansker. Riktig trykk og vinkel på sandstrålen er nødvendig og viktig for å få et godt resultat. Her må man prøve seg litt frem, alt etter som hvilket materiale som skal behandles. Riktig utført blir resultatet glatte, fine, rene knokler uten skrapemerker.
Støttekapper
En del knokkelmateriale er så skjørt at det ikke kan fjernes fra gipskappen under prepareringen. Fossilet blir derfor preparert fra den ene siden først, enten ferdig, eller så mye som mulig. For å komme til den andre siden, lages det en støttekappe i gips. Denne lages omtrent som i felt. Først fylles hulrom med sammenknørvet tørke/toalettpapir og/eller modellerleire. Dette gjøres for å støtte og stabilisere fossilet.
Steinen som lå rundt fossilet er nå fjernet, og fossilet vil ellers kunne knekke sammen under vekten av gipsen. Når fossilet er forsvarlig sikret, stiples mykt toalettpapir rundt fossilet med våt, flat pensel. Papiret må være helt fuktet slik at det dekker godt rundt fossilet. Erfaring har vist at tørkerullpapir ikke holder formen når det tørker, men går tilbake til opprinnelig fasong og gir liten støtte. Fossilet vil derved ligge og "flyte” i kappen, og tørkerullpapir bør derfor ikke brukes. Etter at dopapiret er på plass dekkes det hele med gips. I noen tilfeller armeres gipsen med grov sekkestrie.
Det kan være hensiktsmessig å støpe inn trelektere i gipsen på en slik måte at de fungerer som bærehåndtak eller såle slik at fossilet står støtt etter snuing. Det kan av og til være greit at underkappen og overkappen ikke henger sammen. De er derfor lettere å få fra hverandre og kappen går ikke i stykker når man åpner den. Dermed kan den brukes som beskyttelseslokk når fossilet skal oppbevares. Dette gjøres ved å legge papir godt ut over kantene på kappen før man støper den nye over. Kapper over en viss størrelse bør sikres med tau før man snur dem. Hvis fossilet ikke er ferdig preparert fra den første siden og man må snu det flere ganger, går man frem på samme måte som beskrevet over til fossilet er ferdig preparert.
