Hva slags øgler finner vi?

På Svalbard finner vi svaneøgler (plesiosaurer) og fiskeøgler (ichthyosaurer). Dette var to grupper av marine reptiler som levde i havet i Jordas mellomalder (mesozoikum, er lik tidsperiodene trias, jura og kritt). Svaneøglene var mest tallrike i jura (201-145 millioner år siden) og kritt (145-66 millioner år siden), mens fiskeøglene dominerte i trias (252-201 millioner år siden) og ble færre og færre utover i mesozoikum. Lik dagens hvaler og seler utviklet svaneøglene og fiskeøglene seg fra landlevende dyr som tilpasset seg et liv i vann. Den evolusjonære utviklingen til et slikt liv reflekteres i hvordan kroppene til dyra ser ut.

Fiskeøgler

Fiskeøgler (ichthyosaurer) er krypdyr med delfinlignende kropp som levde i havet i trias-, jura- og krittperioden. De aller største typene fiskeøgler er kjent fra slutten av triasperioden og kunne være opptil 23 meter lange. I jura er den vanligste størrelsen 2-4 meter. I krittperioden er de sjeldne, og de dør ut før dinosaurene.

Forlemmene var utviklet til luffer, og de hadde en kraftig hale. De var eksperter i å fange blekksprut og fisk, og hadde de største øynene som noe virveldyr har utviklet. Fiskeøglene var så utviklet for å leve i vann at de ikke la egg på land lenger, slik forfedrene hadde gjort det, men fødte levende unger.

Det mest spennende funnet i feltsesongen 2004 var en komplett skalle av en ukjent fiskeøgle. Skallen er 1,1 meter lang og fikk i 2012 navnet Palvennia hoybergeti, den er i slekt med en gruppe fiskeøgler kalt ophthalmosaurider som blant annet er kjent fra England og Tyskland. Hele dyret kan ha vært rundt fem meter langt og veid 3 000 kilo.

Det vakreste fossilet fra Svalbard ble funnet i 2009 på nordsiden av Janusfjellet. Det er det mest komplette fiskeøgleskjelettet som noen gang er funnet i Arktis. Den hadde bevart hele skjelettet med unntak av den ytterste delen av halen. Det er mulig at denne delen ble bitt av en pliosaur som prøvde å drepe fiskeøglen, og det brukte vi som hovedhistorien barneboka Monsterøglene på Svalbard fra 2012. Hele dyret målte 5,5 meter i lengde. Fiskeøgla fikk navnet Cryopterygius kristiansenae da den ble beskrevet i 2012. For første gang ble en bakluffe fra en ophthalmosaurid fiskeøgle funnet sammen med kroppen. Denne fiskeøgla ga dermed svaret på en langvarig diskusjon om hvordan høyre og venstre bakluffe skilles fra hverandre på fiskeøgler fra sent i jura.

I 2014 ble den nye fiskeøglearten Janusaurus lundi beskrevet og navngitt og i 2017 kom Keilhauia nui, det eneste funnet i området fra tidsperioden kritt.

Les mer om Fiskeøgler - krypdyrenes delfiner av Aubrey Roberts på Masterbloggen.

Svaneøgler

Svaneøglene (plesiosaurer) var en gruppe av marine reptiler som utviklet seg fra landlevende krypdyr i trias-perioden for rundt 210 millioner år siden. De var i størrelse fra noen meter og opptil 13 meter lange og eksisterte fra triasperioden til de døde ut samtidig med dinosaurene for 65 millioner år siden.

I likhet med fiskeøglene hadde svaneøglene fire luffer, slik som sine landlevende forfedre. Men til forskjell fra fiskeøglene brukte svaneøglene alle fire luffene til svømming. Ikke noe annet dyr vi kjenner bruker denne måten å svømme på.

Svaneøglene utviklet et mangfold av former. Noen hadde kort hals og enorme hoder, andre hadde ekstremt lange halser med små hoder, og det fantes et utall mellomformer.

Tradisjonelt ble svaneøglene delt inn i to grupper, de korthalsede pliosaurene og de langhalsede plesiosaurene. Studier av plesiosaurslektskap har imidlertid vist at denne todelingen er kunstig, og at noen langhalsede plesiosaurer faktisk er mer i slekt med korthalsede plesiosaurer enn med andre langhalsede.

Av nye svaneøglearter beskrev vi i 2012 to nye slekter og tre nye arter (Djupedalia engeri, Spitrasaurus wensaasi og Spitrasaurus larseni). Skjelettene er 5-7 meter lange. Hos alle tre er bakluffene større eller like store som framluffene. I kjente arter fra andre steder i verden er det motsatt. I tillegg til de nye artene har vi funnet flere eksemplarer av arten Colymbosaurus svalbardensis.

Et annet trekk som er spesielt for noen av svaneøglene fra Svalbard er at de har ekstra "fingre" i luffene. Ekstra "fingre" er kjent hos fiskeøgler, men er lite kjent hos svaneøgler. Vi aner ikke hvorfor det er slik, og har fortsatt mye upreparert materiale som kan gi ny innsikt i disse spennende annerledeshetene. I tillegg har Spitrasaurus wensaasi den lengste halsen hos en svaneøgle fra jura noensinne, med 60 halsvirvler.

Pliosaurene

De store korthalsede pliosaurene oppstod i tidlig jura, men forsvant igjen i midten av kritt. Kanskje ble de utkonkurrert av de nyankomne mosasaurene, en annen gruppe av marine reptiler.

På Svalbard fant vi i 2006 to delvise skjeletter av pliosaurer. Disse ble gravd ut av Øglegraverne i 2007 (Monsteret) og 2008 (Predator X). Begge hører til en ny stor pliosaurart som vi har gitt navnet Pliosaurus funkei. Da vi gravde ut det første skjelettet i 2007 fant vi en framluffe som har vært 3 meter lang. Når vi sammenlignet med den australske Kronosaurus, en annen pliosaur, kom vi fram til at Pliosaurus funkei kunne bli 15 meter lang.

Etter flere år med preparering viste det seg at skjelettet hadde mindre ryggvirvler enn vi forutså på et dyr med en luffe på tre meter. Vi sto overfor kroppsproposjoner vi aldri har sett før hos denne typen pliosaur også. Dette førte til at vi har justert ned lengden på Pliosaurus funkei til 13 meter, men ettersom vi ikke har hele skjelettet kan dette endre seg igjen hvis det blir gjort flere funn av arten.