Sjøskorpionene levde i havet og var, sammen med blekksprutene, de dominerende rovdyrene fra starten av silur (440 millioner år siden) til midten av devon (390 millioner år siden), men som fossiler er de sjeldne fordi de hadde et tynt ytre skall som sjelden ble bevart. De største kunne bli minst to meter lange, men de fleste var mellom 10 og 25 cm lange. Da de første fiskene fikk utviklet kjever i slutten av silur, klarte de å utkonkurrere sjøskorpionene som de viktigste rovdyrene i havet og elvene. Deretter gikk det nedoverbakke for sjøskorpionene helt fram til de døde ut for ca 270 millioner år siden.
Det er skallet til sjøskorpionene vi finner som fossiler. Akkurat som for andre fossilgrupper var det jo de harde delene som hadde størst sjanse til å bli bevart; forsteinede bløtdeler er uhyre sjeldne. Sjøskorpionene hadde skall av det hornaktige stoffet kitin. De fleste hadde tynt skall, så i mange av fossilene er det flatpresset, skrukket eller oppknust. Mange arter hadde skall med et finstripet eller skjellaktig mønster. Sjøskorpionene hadde ledd-delt skall både på kropp og lemmer, og hører til ledd-dyrene (arthropodene).
Som skorpioner, krepsdyr og andre ledd-dyr måtte sjøskorpionene skifte skall mange ganger ettersom de vokste seg større, av en art er 7 forskjellige skallstørrelser funnet. Da sprakk skallet opp, og dyret krøp ut med et nytt og bløtt skall. Dyret skyndte seg å drikke en masse vann og ese seg opp før det nye skallet ble stivt. Skallskifte-tiden er farlig for alle ledd-dyr. Noen klarer ikke å komme ut av sitt gamle skall, andre blir angrepet før det nye skallet blir hardt så de kan forsvare seg.
De fleste fossiler av sjøskorpioner er avkastede skalldeler fra slike skallskifter. Også når dyret døde, kunne skallet gå i stykker før det ble forsteinet (hvis det ble det!). Hele skall er derfor sjeldne.
Sjøskorpionens skalldeler
På oversiden har vi hodeskjoldet, med tydelige sideøyne og to små midtøyne. Kroppsskjoldet har 12 ledd (leddplater) og en halepigg.
På undersiden av hodet finner vi mest lemmenes ledd-delte skall og en midtplate, metastoma (m), like bak den lille munnåpningen. Det forreste par lemmer med klosakser er bøyd bakover og er så lite at det nesten ikke ses. De neste par lemmer er gangføtter. Det bakerste paret er åreformede svømmeføtter, og har dessuten det innerste leddet på hvert ben så stort og bredt at det er som en plate på hver side av metastoma.
På undersiden av kroppen er det leddplater, men det som ser ut som de fem første, er merkelig nok noe annet! Det er gjellelokkplater som er hengslet foran. De er klaffer som kunne åpnes og lukkes; innenfor var gjellene. En langaktig struktur på midten bak hodet er skalldeler som hørte til kjønnsorganet.
Hvordan levde sjøskorpionene?
Selv om vi bare har fossiler av dem, kan vi si en god del om leveviset deres ved å se nærmere på skalldelene, ved å sammenligne med nålevende dyr og ved å se hva slags bergarter fossilene er bevart i. Mens skorpioner lever på land og dolkhaler i havet, ser det ut til at sjøskorpionene mest levde i brakkvann og ferskvann. Vi finner sjelden sjøskorpioner sammen med fossiler av koraller og andre dyr som levde i friskt sjøvann. De aller, aller fleste sjøskorpionene er fra lag som en gang var løs bunn i laguner og elvemunninger. Det som var sand, leire og slam da sjøskorpionene levde der, og som dekket over skallrester og døde dyr på bunnen så de ble bevart, er nå lag av sandstein, (leir)skifer og kalkstein.
Sjøskorpionene kunne både gå og svømme, og de fleste levde nok mest nede på bunnen. Vi vet at de kunne gå, både fordi noen av lemmene er gangføtter (av samme type som hos hummer og kreps) og fordi vi har funnet forsteinede fotspor etter sjøskorpioner. Noen arter hadde så kraftige gangføtter at de kanskje også kunne ta seg en tur opp på stranden. Mange var gode svømmere, særlig de som hadde strømlinjet skall og et par åreformede svømmeføtter. Noen få hadde også en ror-formet haleplate i stedet for halepigg.
Sjøskorpionene hadde klosakser (chelicerer) like foran munnen og kunne bruke dem som spiseredskap – til å dele opp føden med og så putte stykkene inn i munnen – akkurat som dolkhaler og skorpioner. Det innerste leddet på alle lemmene hadde ørsmå "tenner" nærmest munnen, og kunne også hjelpe med å få maten inn i munnen.
Hva spiste sjøskorpionene? Det vet vi ikke, men vi tror at sjøskorpionene var rovdyr, men kanskje også åt døde dyr de fant på bunnen (og skyllet opp på stranden?). Kanskje klarte de å ta urfisk, fossiler av urfisk og sjøskorpioner finnes ofte i samme lag. Enkelte arter av sjøskorpioner (som Mixopterus kiaeri) hadde lange tagger på noen av lemmene. Fanget de byttet med disse? Og drepte det med halepiggen? Vi vet ikke om noen hadde gift i halepiggen slik som skorpionene.