Antarktis er det mest øde stedet på Jorda. Det aller meste av kontinentet er dekket av is, bare her og der stikker nunatakkene opp. Bildet viser Kinntanna og Holtanna som er en del av Fenriskjeften i Dronning Maud Land.
Kontinentet uten mennesker
I dag svever satellittene over Jorden. GPS-systemet gjør at vi kan navigere til hver avkrok av kloden. Likevel finnes det hvite flekker på kartet, steder så fjerne og så ugjestmilde at vinden og dyrene fortsatt hersker alene. Slik er Antarktis. Antarktis er det kaldeste, mest forblåste, tørreste, høyeste og mest utilgjengelige kontinent på Jorden. Det er et kontinent man besøker, ikke der man bor. Antarktis er den eneste landmassen av noen størrelse der det ikke bor mennesker.
Norge har lange tradisjoner i Antarktis. Nordmenn deltok i den første kjente ilandstigningen på det Antarktiske kontinentet i 1895. To år senere frøs skipet "Belgica" fast i isen i Bellingausen-havet, sørøst for Peter I Øy. Det tok to år før de kom seg fri fra den første (og høyst ufrivillige) overvintringen. Blant mennene som forsøkte å holde motet oppe i den innfrosne skuta, var Johan Koren og mannen som senere ble den første på Sydpolen: Roald Amundsen.
Dronning Maud Land ble i 1939 definert som et utsnitt av kysten og områdene derfra og inn til polpunktet. Området er p� 800 000 kvm, omtrent 7 ganger så stort som fastlands-Norge. Kart: P. Bøckman.
De norske biland
Hvalfangst var drivkraften bak besøkene i Sørishavet rundt 1900, men ekspedisjonene kombinerte ofte hvalfangst med forskning, oppdagelser og kartlegging. For å sikre norske hvalfangstinteresser annekterte Norge Bouvetøya i 1930, Peter I Øy i 1931, samt en stor sektor av det Antarktiske kontinentet, Dronning Maud Land, i 1939. Disse tre bilandene er underlagt norsk statshøyhet, men er ikke en del av riket i forhold til Grunnlovens § 1.
Etter anneksjonen av Dronning Maud Land har Norge arbeidet iherdig med kartlegging av området. Siden 1977 har de norske ekspedisjonene til Antarktis, Norwegian Antarctic Research Expedition (NARE), foregått i sommermånedene (dvs, når det er vinter her hjemme), med base i feltstasjonen Troll . I dag er det åpnet en flystripe ved Troll og ekspedisjonene bruker fly som lander på isbreen. Fram til 1990 foregikk transporten til iskanten med båt. Våren 2005 ble stasjonen bygget om til helårsstasjon.
I prekambrium, for 600 millioner år siden, var det stor vulkansk aktivitet i Antarktis. Blokker av gneis og granitt har sunket ned i et magmakammer dypt nede i jordskorpen. Ane Engvik med rød anorakk nederst i ura gir en idé om kreftene som har vært i sving.
Vitenskap i isødet
Middeltemperaturen på Sydpolen er -40ºC, kulderekorden på -89½ºC! Den kalde lufta gjør Antarktis tørrere enn Sahara. Man skulle kanskje ikke tro det, men det er tørken, ikke kulden som er det største hinder for liv i isødet. Ute ved kysten finnes noen få arter lav og mose - og to blomsterarter. Det hender man kan finne mumifiserte kadavre av sel som har havnet på land og gått seg vill. Kjøttet er hardt som tre. Slike kadavre kan være flere århundrer gamle.
Mens landskapet er nesten blottet for liv, er geologien desto mer spennende. Andre steder på kloden er bergflater dekket av vegetasjon, eller steinene er grå og forvitret, men på Antarktis holder det ekstreme klimaet fjellveggene blanke som nybrutt stein. Antarktis har variert geologi, her finnes fossilførende lag, aktive vulkaner og gamle, omdannede bergarter. Istidens prosesser er fortsatt i full sving. Det er på mange måter et geologisk paradis.
NARE 89-90 og 96-97
Dronning Maud Land har en kystlinje på mer enn 2000 km. En flere hundre kilometer lang fjellkjede strekker seg parallelt med kysten. Disse områdene var hovedmålet for NARE-ekspedisjonene i 1989-1990 og 1996-1997. Deltagere på disse ekspedisjonene var Håkon Austrheim og Ane K. Engvik fra vårt museum, som da hadde forskningsprosjekter sammen med Synnøve Elvevold fra Norsk Polarinstitutt.
Utgangspunktet for ekspedisjonen var den norske feltstasjonen Troll. Derifra dro ekspedisjonene ut med snøscooter og lå i teltleire ved de forskjellige områdene. Gjennomgående var værforholdene godt egnet for geologisk feltarbeid med en gjennomsnittlig temperatur på ca. 10 º C. Likevel er ikke slike ekspedisjoner helt ufarlige. Snøstormer førte til "landligge", og det meste av Antarktis er uten radiodekning. Skulle man brekke beinet eller få motorstopp på snøscooteren, er hjelpen langt unna.
Fjellene i Dronning Maud Land
Teltleir ved Svarthammer , 200 km fra kysten. Her hekker en halv million petreller hvert år, en petrell kan skimtes mot himmelen. En tom feltstasjon for studier av petrellkolonien ga husrom til ekspedisjonen som måtte søke ly for snøstorm.
Ekspedisjonene har brakt hjem mer enn 500 kg stein fra hele fjellkjeden. Området er dominert av brune bergarter. Ofte kan man se underlige lyse felter på fjellveggene i forbindelse med vannsig. Brunfargen skyldes mørke mineraler, for det meste jern (rust). Noen steder har vann trengt inn og delvis vasket ut, delvis omvandlet de mørke mineralene og skapt de lyse feltene. Takket være blant annet undersøkelsene som ble utført ved Mineralogisk-Geologisk museum (i dag en del av Naturhistorisk museum), vet vi i dag mye om dannelsen av denne delen av jordskorpa. I prekambrium og kambrium var det voldsom tektonisk og vulkansk aktivitet i området. Fjellkjeden som løper parallelt med kysten består hovedsakelig av prekambriske grunnfjellsgneiser dannet på 10-25 kilometers dyp , gjennombrutt av magmaganger fra kambrium.
De vegetasjonsløse fjellveggene viser vulkanisme i flere omganger. Her ser vi tre typer ganger, sprekker der magma har trengt opp. Den eldste er den svarte gangen som har blitt kuttet av en lysere pegmatitt som igjen blir brutt av en gang med rødlig smeltemasse. Slike magmaganger hjelper oss å kartlegge rekkefølgen av vulkanutbrudd i området.
I Dronning Maud Land blir man overveldet av det øde livløse landskapet med majestetiske fjellkolosser og de forrevne og taggete tinderekkene. Fjellene ble kartlagt og fotografert fra fly av norske forskere på 1950-tallet. De spesielle fjellformasjonene har fått navn fra norske tradisjoner og mytologi, som den 900 m høye Hoggestabben med Småsponen og Vedkosten ved siden av.
Antarktistraktaten
I 1959 undertegnet Australia, Belgia, Chile, Frankrike, Japan, New Zealand, Norge, Sør-Afrika, Storbritannia, USA og den tidligere Sovjetunionen Antarktistraktaten. Traktaten skal sikre at Antarktis for alltid skal brukes til fredelige formål. Traktaten inneholder et forbud mot all militær og kjernefysisk aktivitet og legger også sterke restriksjoner på kommersiell utnyttelse. I praksis har traktaten overdratt Antarktis til vitenskapen.
Det "siste kontinent" har inspirert eventyrere, kunstnere og forskere i århundrer. Takket være Antarktistraktaten er i dag kontinentet fortsatt fuglenes og vindens område, til glede for oss og framtidige generasjoner.
Teksten er delvis basert på en artikkel i tidsskriftet "GEO" fra 2004, forfattet av Ane K. Engvik og Synnøve Elvevold. Disse har også bidratt med bildene som er brukt her.