Etter isen
Kartlegging av fauna krever nitid arbeide. Printz og Jensen stod for insektsamlingene: Der var en fornøyelig kappestrid mellom de to om billerne. De samlet begge paa disse dyr, og Jensen kunde paa ingen vis finde sig i, at Printz havde nogen art, som ikke var repræsenteret i hans egen samling.
Ørjan Olsen, Til Jeniseis Kilder, 1915
For oss som har vokst opp med en moderne skolegang, er istiden en selvfølge. Bor man litt utenfor byen, kan man hver dag se svaberg, avrundede fjellnuter eller andre merkene etter den i landskapet. Det kan være vanskelig å forestille seg det, men for hundre år siden var tanken om en istid som hadde dekket Skandinavia med flere kilometer med is en ny og revolusjonerende tanke.
Tanken om en istid reiste nye problemer: Hvis Norge for 10 tusen år siden var dekket av is, måtte alle dyr og planter i vårt land måtte ha kommet vandrende inn etter istiden. Hvor kom de fra? Datidens forskere var begynt å vende øyet østover. I Sibirs endeløse ødemark finnes jo både rein og elg. Også menneskene måtte ha vandret inn. Det var slike spørsmålet som opptok zoologen Ørjan Olsen i årene før 1. verdenskrig:
Fra urgammel tid af har lapperne haft fast tilhold paa den Skandinaviske halvø. Ogsaa om dem kan man med sikkerhed sige, at de er kommet østfra; men hvor de har sin egentlige hjemstavn, ved endnu ingen.
Til de endeløse viddene
1913 rapporterte en engelsk geograf om et folk i Sajanfjellene, mellom Russland og Mongolia, som levde så isolert at ingen før hadde hørt om dem. Dette folket, Sojotene, red på reisdyr. Ørjan Olsen var sikker på at dette måtte være samefolkets vugge.
I 1914 var Norge en ung nasjon og spørsmålene Ørjan Olsen søkte svar på var av nasjonal interesse. Stortinget, akademiske institusjoner, næringslivsfolk og notabiliteter bidro til et stort spleiselag for å finansiere ekspedisjonen. En rekke forettninger bidro med feltutrustning, instrumenter og våpen. Tidlig på våren 1914 dro Ørjan Olsen, hans bror Anders som var geolog, botanikeren Henrik Printz og preparanten Fritz Jensen med den Transibirske Jernbane fra Petrograd (i dag St. Petersburg) til Krasnojarsk, der jernbanelinja krysser elva Jenisei.
Fra Krasnojarsk gikk ferden oppover Jenisei til Minussinsk. Reisen foregikk standsmessig, med hatt, epleknickers og reisedress med slips. Det var stor norsk aktivitet i Russland den gangen. Ekspedisjonen fikk hjelp av Det Sibirske Dampskibselskab startet av Jonas Lied ved hjelp av Fridtjof Nansen. Sønnen til museumsdirektøren i Minussinsk, Josif Gutschin på bare 19 år, ble med dem under hele ekspedisjonen og var til uvurderlig hjelp. Takket være anbefalingsbrev fra den russiske regjeringen og nordmannen Lieds velvillige hjelp, gikk første del av reisen i de uendelige, flate landskapet greit.
Tshudene i Sibir
Gravene til de mystiske "Tschudene" preger landskapet på Abakansletten langs Jenisei. Ekspedisjonen grov ut flere av dem. Her tar Ørjan Olsen og ekspedisjonens russiske tolk, Josif Gutschin seg en pust i bakken. Foto: Anders Olsen
En av folkevandringens store gåter er de gravene eller kurganene som ligger utover steppene langs Jenisei. I disse skulle et folkeslag kalt tshuder ligge. Kunne dette være tshudene fra samenes egne sagn? Gutschin fikk i oppdrag å grave ut flere av dem mens resten av ekspedisjonen konsentrerte seg om zoologi og botanikk. Skjelettmaterialet var gammelt og sprøtt og måtte reddes inn i teltene under et styrtregn. Det var utiltalende sengekamerater vi havde den nat: Skjeletter langs væggene og cranier under hovedet! For øvrig lod vi os ikke genere af selskabet.
Selv om ekspedisjonen samlet et rikt materiale fra gravene, er kurganene ved Jeniseis bredder fortsatt et uløst mysterium, selv nå hundre år senere. Ingen vet sikkert hvem tshudene var, eller hvor de ble av. Vi vet ikke en gang hvor gamle gravene er!
Til Jeniseis kilder
Gravingen ble avbrutt av både ulv, giftslanger og brå flombølger, men de virkelige strabasene var ferden fra Minussinsk til Jeniseis kilder. Elva har sitt opphav i Mongolia og renner østover før den svinger nordover mot Minussinsk og steppelandet. For å nå til kildene valgte ekspedisjonen å reise korteste veien: Rett øst fra Minussinsk opp i Sajanfjellene.
Der landet hevet seg litt over de flate slettene kom de inn i gran- og cederskog, den russiske taigaen. Trestammene hadde dimensjoner som ikke var vanlig i Norge, opptil 2½ meter i diameter, og skogbunnen var nesten ufremkommelig med hest. Å komme seg over fjellpasset var et slit, med løpske hester, enorme, veltede trestammer og en hest som rullet med kløv og oppakning ned en skrent. Utrolig nok kom både bagasjen og hesten fra fallet uten større skrammer.
Bjørnejakt
Antropometri − måling av folkeslag − var en populær gren av vitenskapen på begynnelsen av 1900-tallet. Foto: Ø. Olsen.
Sajanfjellene var den gang som nå et av områdene med mest bjørn i verden. Ekspedisjonen kom stadig over bjørnespor som skremte hestene. På ferden over fjellpasset ved Ust Algiak bestemte brødrene Olsen seg for å sikre seg en bjørnefell.
Det var vanskelig å beregne avstander på snaufjellet i den klare fjelluften, og i iveren etter å få tak i bjørnen rotet de seg bort i dype bekkeskar. De fikk skutt bjørnen, men å ta seg tilbake til leiren før det ble mørkt var verre. Etter å ha båret skinn, et lår og skallen opp og ned skrenter og plumpet i myr halve natta, fikk de opp bål og la seg til hvile under en stein for å tørke klær og få seg en matbit: Sibiriakerne siger, at enkelte bjørne er giftige, og hvis saa er, maa sikkert vor bjørn have været en af dem. Vi blev nemlig ordentlig syge begge to, og kastede op. Om dette skyldtes det ferske bjørnekjød eller udmattelsen eller begge dele tør jeg ikke sige.
Så fikk da bjørnen siste ordet.
Reingjetere
Allerede før de hadde krysset Ust Algiak møtte de på den første reingjeteren. I Sajanfjellene faller det lite snø, så reinen brukes som ridedyr, ikke som trekkdyr som hos samene. Ørjan Olsen noterte seg med begeistring at Sojotene ellers liknet samene: Klæderne var ens for mænd og kvinder og mindede ikke lidt om lappernes. Skinbellingerne saa fuldstændig lappiske ud . Dette måtte være "samenes tapte brødre og søstere", på tross av at Sjotene åpenbart var mongoler!
I Petrograd og Minussinsk hadde ekspedisjonen sikret seg et rikholdig lager av blanke knapper, fargede bånd og tøystykker og blanke blikkmedaljonger for en billig penge. Med disse varene satte de i gang byttehandel med Sojotene for å skaffe seg et fuldstændig materiale av klær, husgeråd og de religiøse gjenstander de kunne lure eller overtale Sojotene til å selge. Deretter satte de i gang med å måle hele stammen for senere bedømmelse af (...) mulig slægtskab med lapperne.
Saa meget mer værdifuldt
Mens ekspedisjonen var blant Sojotene, kom det melding om at 1. verdenskrig var brutt ut, og det ryktes at det skulle være opprør i Polen og Finland. Alle utenlandske borgere var beordret ut av Russland. For å komme seg fortest mulig ut av Sajanfjellene med alle samlingene, bestemte ekspedisjonen seg for å segle ned Jeniseielva.
Den fargerike sjamandrakten var et av hovedklenodiene fra Sibir-ekspedisjonen. Mens det var forholdsvis enkelt å bytte til seg vanlieg klær og husgeråd fra sojotene, måtte de få en lokal embedsmann til å true en forfyllet sjaman med både bøter og åndenes vrede for få få ham til å skille seg av med denne drakta. Foto: UKM
Denne turen var langt fra ufarlig. Jenisei har en vannføring tilsvarende Glomma, men flyter delvis i stryk og småfosser. Første del gikk med småbåt, senere med tømmerflåter. På veien var de bare innom land for å komplettere både de naturhistoriske og etnografiske samlingene. Særlig var de ute etter offergaver fra Sojot-templene, som de rett og slett stjal. Syfilis herjet blant Sojotene, og skikken med konebytte gjorde at store deler av stammen var ufruktbar:
Der er for tiden 2000 eller 2500 Todsjin-sojoter tilbage, men mange aar vil det neppe vare, før den sidste af dem er forsvundet ( ). Vi var derfor tilfreds over, at det lykkedes os at medbringe hjem et saavidt udførlig materiale. (...) Naar dette i flere henseende saa interessante folket er væk, vil det materiale, man har tilbage fra dem, blive saa meget mere værdifuldt.
Krig og hjemreise
Der hvor de som utenlandske borgere før var tatt imot som et eksotisk innslag og feirede gjester, ble de nå mistenkt for å være spioner, eller enda verre, tyskere. Bare anbefalingsbrevene deres og kontaktene med Det Sibirske Dampskibselskab gjorde at de slapp nokså greit fram til jernbanestasjonen ved Krasnojarsk. Stadig vekk gjorde mer eller mindre offisielle byråkrater reisen vanskelig.
Gutschin mente, at hvis vi bare havde været saa betænkte aa tage med hjemmenfra en jakke og hue med mange blanke baand og knapper paa, saa vilde vi være blevet hurtigere ekspederet baade paa dette og andre steder.
I Krasnojarsk overlot de bagasjen og de rikholdige samlingene til Dampskipsselskapet, og reiste med bare våpen, journaler og klærne de sto og gikk i. Epleknickersene hjalp dem vi gikk jo i knæbukser, hva de ægte "nejmitsui" (tyskere) aldrig pleiede at gjøre!
Ørjan Olsen hadde egentlig planlagt en ekspedisjon over to år, men den andre feltsesongen ble aldri noe av. 1. verdenskrig og den russiske revolusjonen satte en stopper for planene. Samlingen kom hjem et helt år etter dem, med Det Sibirske Dampskibselskab.