Edderkopper har blitt betraktet med både frykt og beundring gjennom tidene. Navnet Arachnida kommer fra det greske sagnet om Arachne, jenta som slo gudinnen Athene i veving, og som straff ble omskapt til en edderkopp slik at hun kunne spinne til evig tid. For de gamle romerne var edderkoppen regnet som lykkebringende. I Frankrike var det et dårlig tegn å se en edderkopp i huset, og særlig ofte trodde man at edderkoppene brakte ulykke med seg. Å drepe en edderkopp var særlig ille. I middelalderen antok man at bitt fra tarantellen var årsaken til alvorlig sykdom, såkalt tarantisme. Tarantellbitt ble visse steder behandlet med kraftige svettekurer, noe som gav opphav til dansen tarantell. Behandlingen besto i at både pasient og andre tilstedeværende kastet seg inn i en hemningsløs dans, gjerne i flere dager. I Latin-Amerika har spedalskhet blitt forsøkt behandlet med taranteller.
Edderkoppenes suksess
Edderkopper oppsto i den geologiske tidsperioden Devon, og har således levd på jorda i nærmere 400 millioner år. De har invadert det meste av landjorda fra tropisk regnskog og varm tørr ørken, til høyfjell og polare områder. Til og med på Sydpolen er de representert. Det er beskrevet ca. 35 000 arter i verden, men dette er sannsynligvis bare en liten del av det egentlige artsantallet. Enkelte edderkoppforskere mener at det korrekte antallet er på over 180 000 arter. Med den akselererende ødeleggelsen av natur rundt i verden og især ødeleggelsen av de tropiske regnskogene, må vi anta at mange arter utryddes uten at vitenskapsfolk har fått tildelt dem latinske navn. Edderkopper varierer i størrelse fra noen få millimeter til over 25 cm. Rekorden er på over 30 cm i beinspenn. De tyngste kan veie opptil 150 gram. Enkelte arter kan bli veldig gamle og visse arter er holdt i fangenskap i mer enn 40 år.
Sære levesett og raffinerte fangstmetoder
Edderkopper er stort sett landlevende (terreste), men noen finnes også ved og i vann. Med sine meget raffinerte fangstmetoder kan edderkoppene gjøre enorme innhugg i andre insekters bestander. Derfor kan vi gjerne betegne edderkoppene som nyttedyr. Noen har også andre edderkopper på menyen. Ikke alle spinner nett. Noen jager på marken mens andre kan sitte urørlig oppe i blomsterkroner eller under blader og vente på sitt bytte. Hoppeedderkoppene sitter gjerne i ro på en varm bergvegg eller husvegg til byttet innfinner seg. Da hopper de på byttet og setter giftkrokene i det. Likevel er de aller fleste arter ufarlige for oss mennesker. Det kan forekomme svært mange edderkopper innenfor et lite område, og en engelsk undersøkelse viste at det fantes mer enn en halv millioner edderkopper i et mål gresseng. Edderkopper er funnet helt opp i 6500 meters høyde på Mount Everest.
 Myredderkoppen |
Vannedderkoppen (Argyroneta aquatica), som også finnes i Norge, lever i en "dykkerklokke" som den fyller med luft. Det er hårene til edderkoppen som gjør at luftboblen holdes oppe. Den lever av fiskeyngel og rumpetroll, og maten fortæres og ungene oppfostres inne i denne dykkerklokken. Myredderkoppen (Dolomedes frimbriatus), en annen norsk art, kan gå på vannet ved at den sprer sine lange bein ut, og beveger seg raskt over vannflaten. Den "fisker" ved å vibrere beina i vannoverflaten for å lokke til seg små fisk.
Silken som edderkoppen bruker til å lage nett, produseres i kjertler som sitter i bakkroppen. Tråden består av mange svært tynne tråder, og er tre ganger så sterk som ståltråd av samme tykkelse. Visse tropiske arter kan lage nett på flere meter som de bl.a. fanger små fugler i. Hver edderkoppart har sitt bestemte mønster på nettet. Nettkaster-edderkoppene spinner et lite fangstnett som holdes mellom forbeina, og som kastes over byttedyr som måtte komme innen rekkevidde. Den såkalte Bolaedderkoppen spinner en silkeball som den henger i en silketråd. Ballen slynges mot byttedyr som kommer i nærheten. Noen arter er også sosiale ved at individer samarbeider om å lage et kjempenett eller samarbeider under fangsten. Noen hannedderkopper bruker silke til å pakke inn "bryllupsgaver" som gis til hunnene i forbindelse med parring. Det finnes også arter som ikke jakter selv, men som heller røver bytte fra større nettvevende arter. Denne adferden kalles kleptoparasittisme. En liten Sør-Amerikansk art har valgt å spise direkte fra munnen til store fugleedderkopper.
Gift
Alle edderkopper er giftige, men de norske arter er lite giftige for mennesker. De kan likevel gi smertefulle bitt. Dette gjelder store arter som myredderkopp og korsedderkopp. Et vepsestikk inneholder mer gift og er betraktelig mer smertefullt. Edderkoppene bruker giften til å bedøve byttedyr samt til forsvar. Giften produseres i giftkjertlene som står i forbindelse med kjevene. Giften sprøytes ut gjennom kjevene når edderkoppen biter. De brasilianske vandreedderkoppene er blant verdens giftigste, og kan medføre døden for et menneske på under et døgn. Selv om mange edderkopper har en kraftig gift, dør få mennesker av edderkoppbitt fordi det finnes effektive motgifter og ellers gode behandlingsmetoder.
Den mest kjente giftedderkoppen er nok Den Sorte Enke (Latrodactus mactans) ( - med i utstillingen). I naturen er det et fåtall hanner som blir drept av hunnen i forbindelse med parring, og dette skjer hovedsaklig kun innen en bestemt art. De fleste hannene kommer seg vanligvis i sikkerhet etter paring, og drar avgårde på jakt etter en ny hunn. Flere slektninger av Den Sorte Enke har et bitt som kan være farlig for mennesker, men det er få dødsfall etter enkebitt rundt omkring i veden. Bittene er farligst for yngre og syke mennesker, samt de som får allergiske reaksjoner av bittet. Det er kun hunnene som er farlige, for hannene er som regel for små til å kunne bite igjennom huden. De brasilianske vandreedderkoppene (Phoneutria) er blant verdens giftigst, og kan medføre døden for et menneske i løpet av 12-18 timer.
 En krabbeedderkopp har fått lønn for sin tålmodighet |
Edderkopper i Norge
Det finnes edderkopper over hele Norge, flest i sør, og særlig rundt Oslofjorden. Det er til nå påvist hele 555 arter her til lands. Selv om mange av disse er meget vanlige og finnes nærmest overalt, så har enkelte arter såpass sære levesett at de faktisk har vanskeligheter med å overleve. Hele 20 arter er nå erklært forsvunnet fra Norge, mens ytterligere 70 arter ansees som truete, sårbare eller er i andre utsatte posisjoner. Årsakene til dette er mange. Forandringer i jordbrukets kulturlandskap er kanskje den viktigste. Særlig utsatte er arter knyttet til blomsterenger. Andre trusler er moderne skogdrift med tap av gammelskog, drenering og annen ødeleggelse av våtmark, slitasje og tråkk i sandområder, forurensning osv.
Edderkoppenes fiender
Edderkoppenes verste fiender er Veivepsene (Pompilidae), en vepsefamilie som teller nærmere 3000 beskrevne arter i verden. Disse lever utelukkende av edderkopper som de bedøver og samler inn og putter i ynglekamre (celler). Her legger de ett på dem og larvene utvikler seg på disse bedøvde edderkoppene. Også fugler, krypdyr, mus og andre små pattedyr spiser gjerne en edderkopp eller to, men også edderkopper jakter på edderkopper. Visse fluearter som f.eks. de underlige kulefluene, legger eggene sine i edderkoppene. Larvene utvikler seg så inne i edderkoppene. Mange mennesker tar livet av edderkoppene på grunn av at de er redde for dem, og menneskene ødelegger også mange av edderkoppenes naturlige leveområder. Menneskene er helt klart den største trusselen mot edderkoppene.
Edderkoppenes slektninger
Edderkoppene tilhører rekke Leddyr (Arthropoda) som også omfatter krepsdyr og insekter. Her utgjør de en av eleve ordener innen klassen Edderkoppdyr (Arachnida). Fire av disse ordnene finnes i Norge, nemlig Edderkopper (Araneae), Vevkjerringer (Opiliones), Midd (Acari) og Pseudoskorpioner (Pseudoscorpiones). Av de syv andre er nok Skorpionene (Scorpiones) den mest kjente ordnen.
 |
Edderkopper som kjæledyr
De seneste årene har det blitt mer og mer populært å holde edderkopper som kjæledyr. Spesielt populære er de såkalte tarantellene. Dessverre har enkelte arter gått tilbake grunnet for intens innsamling. Et eksempel på dette er den såkalte "Mexican Redknee" (Brachypelma smithi). Denne er nå fredet mot innsamling. Økt kunnskap har nå gjort at denne og en rekke andre arter nå reproduserer i fangenskap, og markedet kan dekkes via dyr fra fangenskap og således avlaste de naturlige bestandene. Edderkopper som kjæledyr er fortsatt i sin spede begynnelse, og vil nok neppe noengang overgå søte små hundevalper og kattunger i populartitet.
Litteratur om edderkopper
Almquist, S. 1973. Spider associations in coastal sand dunes. Oikos 24, 444-457.
Collett, R. 1876. Oversigt over Norges Araneida I. Forh. VidenskSelsk. Krist. 1875, 225 - 259.
Collett, R. 1877. Oversigt over Norges Araneida II. Forh. VidenskSelsk. Krist. 1876, 1-27.
Folvik, E. 1992. The spider fauna of coastal sand dunes in southwestern Norway. 65 pp. Cand. Scient. Thesis. Museum of Zoology, University of Bergen, Norway.
Hauge, E. & Hansen, L. O. 1991. Spiders (Araneae) from six small islands in the middle Oslofjord, SE Norway. Fauna Norv. Ser. B 38, 45 - 52.
Hauge, E. & Hansen, L.O. 2000. New records of spiders (Aranea) from the Oslofjord area, SE Norway. Norw. J. Entomol. 47, 73 - 75.
Hauge, E. & Kvamme, T. 1983. Spiders from forest-fire areas in southeast Norway. Fauna norv. Ser. B 30, 39 - 45.
Hauge, E. & Midtgaard, F. 1986. Spiders (Araneae) in Malaise traps from two islands in the Oslofjord, Norway. Fauna norv. Ser. B 33, 98 - 102.
Hauge, E. & Refseth, D. 1979. The spider fauna of 5 alpine and subalpine habitats in the Jotuheimen area, southern Norway. Fauna norv. Ser. B 26, 84 - 90.
Hauge, E. 1976. Araneae from Finnmark, Norway. Norw. J. Entomol. 23, 121 - 125.
Hauge, E. 1989. An annotated check-list of Norwegian spiders (Araneae). Insecta norvegia 4, 1 - 40.
Heimer, S. & Nentwig, W. 1991. Spinnen Mitteleuropas. Ein Bestimmungsbuch. 543 pp. Verlag Paul Parey.
Holm. Å 1947. Svensk spindelfauna. 3. Egentliga spindlar. Araneae. Fam. 8-10. Oxyopidae, Lycosidae och Pisauridae. 48 pp. Entomologiska Förenigen, Stockholm.
Locket, G. H. & Millidge, A. F. 1953. British spiders. 449 pp. Vol. II. Ray Society, London. Locket, G. H.,
Millidge, A. F. & Merrett, P. 1974. British Spiders Vol. III. 314 pp. Ray Society, London.
Maurer, R. & Hänggi, A. 1990. Katalog der Schweizerischen Spinnen. Documenta Faunistica Helvetica 12.
Merrett, P.,Locket, G. H. & Millidge, A. F. 1985. A check list of British spiders. Bull. Brit. arachnol. Soc. 6, 381 - 403.
Palmgren, P. 1939. Die Spinnenfauna Finnlands. I. Lycosidae. Acta Zool. Fenn. 25, 1-86.
Palmgren, P. 1943. Die Spinnenfauna Finnlands. II. Pisauridae, Oxyopidae, Salticidae, Clubionidae, Anyphaenidae, Sparassidae, Ctenidae, Drassidae. Acta. Zool. Fenn. 36, 1 - 112.
Palmgren, P. 1950. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens III. Xysticidae und Philodromidae. Acta. Zool. Fenn. 62, 1 - 43.
Palmgren, P. 1974a. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. IV. Argiopidae, Tetragnathidae und Mimetidae. Fauna Fennica 24, 1-70.
Palmgren, P. 1974b. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. V. Theridiidae und Nesticidae. Fauna Fennica 26, 1 - 54.
Palmgren, P. 1975. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. VI. Linyphiidae 1 Fauna Fennica 28, 1 - 102.
Palmgren, P. 1976. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens. VII. Linyphiidae 2. Fauna Fennica 29, 1- 126.
Palmgren, P. 1977. Die Spinnenfauna Finnlands und Ostfennoskandiens VIII. Argyronetidae, Agelendiae, Hahniidae, Dictynidae, Amaurobiidae, Titanoecidae, Segestridae, Pholcidae And Sicariidae. Fauna Fennica 30, 1 - 50.
Platnick, N. I. 1998. Advances in Spider Taxonomy 1992 - 1995. With redescriptions 1940 - 1980. 976 pp. New York Entomological Society 1997.
Platnick, N. I. 2000. The World Spider Catalog. The American Museum of Natural History. http://research.amnh.org/entomology/spiders/catalog81-87/index.html
Relys, V. 1994. Unkommentierte Liste der Spinnen Litauens (Araneae). Arachnol. Mitt. 7, 1-19. Roberts, M. J. 1985. The spiders of Great Britain and Ireland. 229 pp. Harley Books, Colchester.
Roberts, M. J. 1987. The spiders of Great Britain and Ireland Vol. 2. Linyphiidae and checklist. 204 pp. Harley Books, Colchester. England.
Roberts, M. J. 1995. Spiders of Britain & Northern Europe. 383 pp. Collins Field Guide. HarperCollinsPublishers.
Sømme, L. 1998. Insekter og andre virvelløse dyer på land og i ferskvann. NKS-forlaget, Oslo. 230 sider. Song, D. X., M. S. Zhu & Chen, J. 1999. The Spiders of China. 640 pp. Hebei Sci. Technol. Publ. House, Shijiazhuang.
Tanasevitch, A. V. 1999. Linyphiid spiders of the world. http://www.andtan.newmail. ru/list/linyphiidae.htm
Tullgren, A. 1944. Salticidae, Thomisidae, Philodromidae och Eusparrassidae. 138 pp. Svensk Spindelfauna 3, Fam. 1 - 4. Stcokholm (Entomologiske föreningen).
Tullgren, A. 1946. Svenska spindelfauna: 3. Egentlige spindlar. Araneae. Fam. 5 - 7. Clubionidae, Zoridae och Gnaphosidae. 141 pp. Entomologiske Föreningen, Stockholm.
Wiehle, H. 1931. Spinnentiere oder Arachnoidea. VI: Agelenidae - Araneidae. 136 pp. In: Dahl, F. Die Tierwelts Deutschlands.
Aakra, K. & Hauge, E. 2000. Provisional list of rare and potentially threatened spiders (Arachnida: Araneae) in Norway including their proposed Red List status. NINA Fagrapport 42: 1-38.