En spesialisert dyregruppe
Slangene karakteriseres ved sin skjelldekkede hud uten kjertler og mangel på lemmer, skulderbelte og brystbein. Rester av bekkenbeltet finnes bare hos noen få grupper, for eksempel kvelerslanger, og regnes som et primitivt tegn. De mangler ytre øre og mellomøre, og har reduserte høreknokler. Slangene er derfor totalt døve for luftbåren lyd, men kan oppfatte lyd gjennom vibrasjoner i bakken. De puster med lunger, men hvor den venstre lungen alltid er mindre enn den høyre eller sogar mangler helt.
Utviklingshistorie
Fossiler av slanger er få, men gruppen kjennes fra Krittiden for ca. 100 mill. år siden. Det eldste fossil som er kjent (Dinylisia) var fra Patagonia og 2 meter lang. Nyere data antyder at slangene utvikler seg fra store varanliknende øgler med tilhold i havet. Tidlige slangeformer var også marine, og en mener at lemmenes reduksjon var en tilpasning til svømming. Lungenes funksjon som luftlager kan være forårsaket av en tidligere funksjon som hydrostatisk organ i det akvatiske miljø, og øyelokkenes sammenvoksning til en gjennomsiktig hinne mener man var en tilpasning for å beskytte øynene mot saltvann. Utviklingen har siden ført til at vi i dag kjenner 2910 arter av slanger som har tilpasset seg svært varierende levevis; gravende som ormeslanger, falske korallslanger og noen boa-slanger, treklatrende som mange kvelerslanger, snoker og huggormer, tørre ørken- strøk som flere huggormer og klapperslanger, rent marine som havslangene, mens flertallet vanligvis lever på bakken i skog, sletter eller dyrket landskap.