Kjønnsforskjellen hos slanger er vanligvis liten, og det er som regel meget vanskelig for en ikke-spesialist å skille mellom hanner og hunner. Voksne hanner er ofte mindre enn hunnene, men halen er lenger og mer voluminøs. Det kan også være forskjeller i fargetegningene, men disse er sjelden 100 prosent entydige.
Slangene har indre befruktning, og hannenes erektile paringsorgan (hemipenis) er todelt. Eggenes utvikling begynner i hunnens eggleder, og eggleggingen finner sted etter et tidsrom som varierer fra art til art og som dessuten avhenger av temperaturfor holdene. En del arter i snokefamilien (Colubridae) og giftsnokefamilien (Elaphidae), de fleste havslanger (Hydrophiidae), og alle hoggormer (Viperidae) føder levende unger.
Eggeskallet har en konsistens som minner om lær eller pergament. Eggene blir som regel lagt i fordypninger i jorden på skyggefulle og fremfor alt fuktige steder. Noen arter plasserer dem i tertmittuer, og i så fall er de sikret høy temperatur og fuktighet i hele inkubasjonsperioden. De aller fleste slangehunner mister interessen for eggene sa snart de er lagt, men hos noen få arter ruger moren ut eggene ved å kveile seg rundt dem. Dette gjelder først og fremst pytoner.
Hvor lang tid fosterutviklingen tar avhenger av arten og temperaturforholdene og kan derfor ikke fastsettes nøyaktig. I de fleste tilfeller tar denne utviklingen mellom to og tre måneder. Også inkubasjonstiden (tiden mellom eggene legges og klekkingen) er meget varierende og avhenger av hvor langt de på forhånd er utviklet i hunnens eggleder. Hos visse arter brvtes skallet like etter eggleggingen.