Alle slanger har godt utviklede spyttkjertler, de såkalte labialkjertier. Hos de arter som produserer gift, kommer denne fra en rekke særlig utviklede spyttkjertler i overkjeven. Hos de mer avanserte giftslanger er giftkjertlene omgitt av en senekapsel, og deler av kjevemuskulaturen presser på kapselen som f.eks. kobraene (Naja) og fører fram giften til tennene, dels via en giftkanal. Hos hoggormene samles sekretet fra kjertlene i en flaskeformet hule omgitt av kraftige muskler. Fra de to kjertelhulene fører en kanal under øyenhulene giften fram til øvre del av de hule gifttennene. Hos f.eks. nattvipere (Causus) og jordvipere (Atractaspis) er kjertelhulene formet som en lang sylinder og så store at de rekker helt bak til hjerteregionen.
Slangegift ser ut som en tykk, seigtflytende, ofte grumsete væske som av farge er blek gul til mørkegul. Den er hovedsakelig en varierende blanding av forskjellige eggehvitestoffer (proteiner) hvorav ca. 25 er kjent for sin enzymatiske virkning. Sammensetningen av giften varierer fra art til art, og fra familie til familie, og mange av komponentene og deres virkninger er ennå ukjent. De viktigste bestanddeler av slangegiften er:
- Cytolysin - ødelegger både cellevev og røde og hvite blodlegemer.
- Hemolysin - ødelegger de røde blodlegemer
- Hemorrargin - ødelegger veggene i de finere blodårene hvilket gjør at blodet flyter ut i cellevevet
- Hyaluronidase - fremmer spredningen av giften fra bittstedet og utover i kroppen.
- Neurotoxin - virker på sentralnervesystemet. Dette medfører asfyksi når nervene som kontrollerer hjerte- og lungefunksjonen slutter å virke
- Phospholipase - ødelegger cellemembraner.
- Protease - oppløser vev til en flytende masse
- Thrombose - forårsaker klumping av blodet i blodårene som kan sammenliknes med blodpropp
Giftvirkninger
Sammensetningen av slangegiften varierer fra art til art, men generelt gir giften hos giftsnokene og havslangene vesentlig virkning på nervesystemet. Ytre skader ved bittstedet, og også indre skader er små. Hos hoggormer, klapperslanger og lanseslanger derimot gir giften synlige og følbare virkninger; sterke smerter, sterke hevelser og misfarginger av huden, koldbrannliknende oppløsning av hud og vev ved bittstedet, blodstyrtninger på bittsted, munnhule og indre organer som tarmvegger og magesekk. Giftsnokens nervegifter er imidlertid som oftest mest fryktet verden over siden disse virker relativt hurtig på vitale kroppsfunksjoner og derved gjør behandling vanskelig. De gifter som angriper blod og blodåresystemet virker til tross for sine uhyggelige lokale effekter, langsommere og gir bedre tid for effektiv behandling.
Den eneste effektive behandling mot giftens virkninger er hurtigst mulig å gi den som er bitt en innsprøytning av serum fra angjeldende slangeart. Allergiske sjokkreaksjoner etter seruminnsprøytning er vanlige, og det er derfor ofte best at det bare brukes serum i nærvær av kyndig medisinsk personell.Serum blir fremstilt i spesialiserte laboratorier på grunnlag av blod fra hester som gjentatte ganger er blitt injisert med gift av en bestemt type.
Det er slett ikke få mennesker som år om annet dør av slangebitt, men sammenliknet med dødelighet forårsaket av kreft, hjertesykdommer og underernæring spiller giftslangene en svært underordnet rolle. Burma og India har de fleste dødsfall forårsaket av giftslanger, beregnet til henholdsvis 15,4 og 5,4 pr. år pr. 100 000 innbyggere. Bøndene i det svært tettbefolkede Sørøst-Asia går ofte barbeint rundt om natten på veier og stier i områder hvor det er mange giftige slanger, og i lokale distrikter ved elvene Irrawaddy og Chindvain ligger dødsraten på ca. 35 pr. år, hvilket er den høyeste i verden. Dødelighetsprosenten er også ganske høy i Brasil (4, 1) og i Venezuela (3, 1), lav i Sør-Afrika (0,57), og eksepsjonelt lav i Australia (0,07), kontinentet berømt for sitt høye antall arter av giftslanger.
Blant de farligste slanger for mennesket finner vi efanen (Echis carinatus), Russels huggorm (Vipera russeli), mambaer (Dendraspis spp.), kobraer (Naja spp.) og indisk krait (Bungarus caeruleus) fordi disse slangene forekommer tallrikt i tett befolkede områder.