Det er på jordens overflate vi finner det største antall arter. Slangene beveger seg krypende med bølgende bevegelser, alltid i horisontalplanet. Mekanisk sett kan fremdriftsmetodene inndeles i fire grupper:
- kryping med bølgende sidebevegelser er den vanligste; den brukes på ujevnt underlag der dyrene finner mange støttepunkter;
- "trekkspill"-kryping blir brukt når det er langt mellom støttepunktene og dyret må transportere en større del av kroppen fra et støttepunkt til et annet;
- kryping med glidende sidebevegelser er forbeholdt slanger som lever i sandområder og etterlater seg underlige, parallelle stigetrinnspor;
- rettlinjet kryping når hele kroppen beveger seg rett fremover.
Det fins også rent marine slanger, nemlig havslangene. Disse lever utelukkende i varme hav og ernærer seg av fisk. Halen er flattrykt fra siden for bedre fremdrift i vannet, lungen er meget godt utviklet og de har klaffer som lukker neseåpningene i neddykket tilstand.
Utbredelse og habitat
Slangene er ved siden av øglene de krypdyr som har videst utbredelse på jordens. I Europa fins hoggormen helt til polarsirkelen, og i Amerika når en strømpebåndsnok nesten like langt mot nord. En av de sørligste slanger er antakelig lanseslangen Bothrops ammodytoides, som har kolonisert Argentina helt ned til 50. breddegrad. Høyderekorden har muligens en lanseslange, nemlig Himalaya-mokkasinen (Agkistrodon himalayensis), som er blitt fanget nesten 4000 mo. h., selv om den normalt holder seg i mellom 2000 og 3000 meters høyde.
Det fins slanger i de forskjelligste typer habitat. De opptrer faktisk i alle miljøer på jordens overflate, i trær, under jorden, i vann.
Mange slanger lever i trær. De klatrer lett i trær med ruglet bark og glir fra grein til grein. Paradis-tresnokene (Chrysopelea) kan til og med seile gjennom luften, om ikke i direkte glideflukt, så i hvert fall i et kontrollert skrånende fall.
Det fins også slanger som lever under jordens overflate. Mange overflatearter har underjordiske skjulesteder og besøker ofte gnagerganger på jakt etter bytte. Andre graver seg ned i sand for å unngå den brennende sola, bl.a. gjelder dette noen hoggorm-arter i Sahara. Disse vrikker seg ned i sanden med sideveis bevegelser slik at bare øynene og neseborene stikker opp, og har det da mye kjøligere enn på overflaten. Andre arter igjen kan åpne byttedyrenes hi ved å skyfle jorden til side med hodet. Enkelte gravende former tilbringer normalt mye av livet under jorden og viser seg lite på overflaten, og eksempler på slike arter finner vi i så forskjellige familier som kvelerslangene (Boidae), skjoldhalene (Uropeltidae) og snokene (Colubridae). Det er imidlertid særlig ormeslangene (TyphIopidae og Leptotyphlopidae) som viser de mest utpregede tilpasningstrekk til et permanent underjordisk liv i form av et mer massivt kranium, ensartede skjell både på rygg og buk og meget reduserte øyne.