Menneskets følelser overfor slangene er nokså tvetydige. Ved siden av den tilsynelatende medfødte; avsky vi "siviliserte" europeere har, kommer det ofte inn et element av nysgjerrighet, som hos flere folkeslag er utviklet til en slags ærefrykt eller tilbedelse. Slangene er blitt dyrket som velgjørende eller ulykkesbringende guddommer i uminnelige tider, og det fins billedlige fremstillinger av dette helt fra bronsealderen. I gresk mytologi var slangen knyttet til medisinens gud, Æskulap, og den kveilende slange på Kams stav går ennå igjen i europeisk symbolikk. Hos tallrike primitive folkegrupper ble slangen betraktet som et fruktbarhetssymbol, hos andre som regngud, og går igjen i billedlig fremstilling fra europeisk bronsealder til gammel tid hos aboriginene i Australia. Hos de gamle egyptere symboliserte kobrahodet i faraos kongekrone gjenfødelsen, dvs. troen på liv etter døden. I USA, hvor det myldrer av religiøse sekter, fantes det helt til slutten av forrige århundre en kristen sekt der medlemmene pleide å dandere seg med giftslanger som klapperslanger og kopperhoder, når de tilbad Herren. Det skjedde naturligvis uhell, og virksomheten ble forbudt. I gamle religioner, særlig i Asia, blir slangen holdt høyt i ære. Den kristne religion har gjort den til symbol på djevelen, fryktet av noen, tilbedt av andre. Slangetemmerne trekker stadig folk og virker alltid fascinerende på publikum.
Skal man tro en undersøkelse som i 1950-årene ble gjennomført blant 12 000 mellom-europeiske skolebarn, der barna ble bedt om å sette opp en preferanseliste over forskjellige dyrearter, så står representantene for slangene i særklasse nederst på lista over de dyr vi helst ser oss omgitt av. Bare 0,9 % av guttene og 0,3 % av pikene erklærte at slangen var deres yndlingsdyr.
Tjener slangen til noe? Mennesket har tilsynelatende ingen direkte nytte av dem. Noen arter blir spist, særlig blant kvelerslanger, havslanger og klapperslanger, men konsumet er ofte lokalt og kan knapt sies å ha noen betydning for menneskenes ernæringssituasjon. Slangehuden kan garves, men er lite solid, og brukes til belter, sko, vesker osv. av mer luksuspreget karakter.
De giftige artene figurerte ofte i gamle tiders farmakologiske lærebøker og oppskrifter. Et medikament som holdt seg lenge på moten var teriakken, det berømte avføringsmidlet som ble tilskrevet Mithridates. En av de viktigste ingredienser var hoggormkjøtt, og så seint som i forrige århundre inngikk dette i en lang rekke søreuropeiske apotekerresepter. I moderne farmakologi brukes imidlertid slangegift i behandlingen av forskjellige sykdommer. Særlig har kobragiften flere gunstige egenskaper. Den inneholder en analgetisk faktor som nedsetter smerten ved kreftsykdommer og sinker utviklingen ved enkelte kreftformer, men kan dessverre ikke helbrede dem. Kobragift inngår også i visse behandlingsmåter ved høyt blodtrykk og epilepsi. Forskningen rundt slangegiftenes terapeutiske egenskaper står ennå ved sin begynnelse, men vil sikkert gi interessante resultater i årene som kommer.
Alle slanger er kjøttetende og har derfor betydning for balansen i naturen. Disse diskrete dyrene, som de fleste byboere aldri har sett i fri tilstand, er av stor nytte for landbruket: De dreper store mengder skadedyr og angriper ikke de nyttige artene. I Det fjerne Østen bruker man pytonslanger for å holde matlagrene reine for rotter. I de intensivt oppdyrkede områder i Vest-Europa har mennesket i sin ubetenksomhet nærmest utryddet gnagernes verste fiender: rovfuglene og de små rovdyr. Det er bare hoggormene og endel snoker tilbake til å hindre markmusene i å spre seg ukontrollert. Det er regnet ut at de 5 hoggormene som gjennomsnittlig finnes på hver hektar jord i vestlige deler av Frankrike årlig dreper 225 gnagere.