Av de forskjellige sanser som informerer slangene om omgivelsene rundt dem, spiller synet en viktig rolle (men ikke så viktig som hos de fleste øgler). Øynene sitter på siden av hodet og tillater ikke binokulært syn, unntatt hos enkelte klatresnoker. De er dekket av en gjennomsiktig hinne, som er dannet ved øyelokkenes sammenvoksning. Den erstattes ved hvert hamskifte. Dagartene har ofte runde pupiller, og synscellene på netthinnen består mest av tapper, mens natt- og skumringsartene har vertikalspaltede pupiller og mest staver i netthinnen.
Det fins mange unntak fra denne generelle regelen, ikke minst fordi mange slanger kan være både natt- og dagdyr. Det best kjente eksempel er 2 hoggormer i Vest-Europa (Vipera aspis og V. berus), som er dagdyr, men som likevel har vertikale pupiller og to typer synsceller: store tapper og noen kortere og tynnere elementer som er modifiserte staver. Ormeslangene, som fører et underjordisk liv, har små, reduserte øyne dekket av mer eller mindre gjennomsiktige skjell.
Slangene har ikke ytre øre. Også mellomøret er meget redusert, og trommehinne, trommehule og eustakisk rør mangler. Hørselsbeinet columella fins, men er sammenvokst med ambolten i det indre øret, som er mye mindre utviklet enn hos øgler. Kjevebeinet quadratum spiller trommehinnens rolle og formidler lydinntrykk via columella. Man trodde lenge at slangene var helt døve, hvilket er riktig i vår vanlige oppfatning av begrepet hørsel. Kobraene hører ikke slangetemmerens fløytespill, men oppfatter lyd indirekte. Lyd forplanter seg nemlig også via bakken, og særlig gjelder dette lavfrekvente lyder. Slangene er derfor ikke reelt døve siden de kan "høre" lyd som markvibrasjoner, men de kan ikke skille lyd fra andre trykkvariasjoner i grunnen.
Slangene har tallrike mikroskopiske føleorganer under skjellene, men den kjemiske sansing spiller utvilsomt den dominerende rolle i deres daglige liv. Denne omfatter nesehulene med deres godt utviklede lukteepitel, og Jacobsons organ, som også er omgitt av et luktoppfattende sanseepitel og som via en kanal er forbundet med munntaket. I motsetning til hva svært mange tror er ikke tungen et føleorgan, men brukes til å sanke luktende partikler som så blir analysert av Jacobsons organ. Den er lang og kløftet og kan skytes fram gjennom en spalte i overleppen når munnen er lukket.