Skjelett og tenner Slangene har et lite utviklet skjelett. De har en ryggsøyle bestående av et meget stort antall virvler, vanligvis mellom 200 og 400. Alle kroppsvirvlene har ribbein, unntatt de to fremste nakkevirvlene (i.e. atlas og axis.) Slangene mangler brystbein, og ribbeina er derfor frie i endene. De frie ribbeinsspissene er imidlertid forbundet med bukskjellene og får derved betydning for bevegelsen. Slangene mangler også kroppsbeltene som normalt støtter lemmene. Skulderbeltet er helt forsvunnet hos alle familier, rudimentære spor etter bekkenbeltet finner man bare hos noen få mer primitive slanger som f.eks. kvelerslangene. Slangenes kranium kjennetegnes ved en åpen tinninghule og liten hjernehule. Beina i overkjeven, ganen og ganevingene er atskilte og bevegelige. Til forskjell fra øglene har alle slanger et elastisk bånd som forbinder de to kjevehalvdelene og derved blir det mulig å bevege dem hver for seg under svelgeprosessen. Flere av kjeveknoklene er svært bevegelige, og særlig viktig er tre (transversum, pterygoid og quadratum) som til sammen danner et vektarm- eller vippestangsystem - som er viktige for kjevebevegelsene og for reisningen av gifttennene hos hoggormer, klapperslanger og lanseslanger (Viperidae). Dette generelle skjema gjelder for slangene under ett, men det kan forekomme variasjoner tilpasset det biologiske livsmønster. Særlig hos gravende arter har det skjedd modifikasjoner, d.e. tett sammenbinding av knoklene slik at de danner et stivere og mer massivt kranium. Endelig består kjevene av et helt sett av ledd som gjør at de kan beveges i alle retninger og spiles opp slik at slangen kan sluke bytter som et mye større enn dens eget hode. Slangene kan ha tenner både i kjevene og i ganen: Kjevetennene sitter i rekker på beina i overkjeven (maxillare og premaxillare) og i underkjeven (mandibulare); ganetennene sitter på knokler i munntaket og mellomkjeven (pterygoid og palatinum) Unntatt hos ormeslangene finnes tennene som regel i stort antall og er tynne, spisse og lett krummete bakover. De erstattes vanligvis i suksessive bølger, enten forfra og bakover eller bakfra og forover. De kan alle ha samme form og størrelse, eller tilta jevnt i størrelse forfra og innover i munnen. Hos enkelte arter er noen av tennene utviklet til større hoggtenner eller gifttenner på maxillarbeinet.
Tannsettingstyper hos slanger
Tannsettingsmønstret hos slangene kan spesifiseres i fire grupper, og ble tidligere benyttet som karakter for inndeling av slangene i grupper. De fire tannsettingstypene er:
- Aglyphe er slanger uten gifttenner, f.eks. kvelerslanger og mange snoker.
- Opisthoglyphe (bakstilte furete gifttenner) omfatter slanger med gifttennene plassert bakerst i kjevene, dvs. innerst i munnen. Blant disse har vi de slanger som tilhører de furetannete snoker.
- Proteroglyphe (fremstilte furete gifttenner) har to eller flere gifttenner foran i kjevene og giften flyter ut i en fure eller spalte i disse tenner. Slanger med denne tanntype er bl.a. kobraer, mambaer og havslanger.
- Solenoglyphe (rørformete gifttenner) omfatter slanger med bare to gifttenner forrest i overkjeven. Disse tennene er lange og hule, og fungerer som injeksjonsnål for å overføre giften. Hoggormer, klapperslanger og lanseslanger har denne tanntype.
Hoggormenes og klapperslangenes rørformete gifttenner er ofte svært lange, hos gaboon-viperen (Bitis gaboonica) 3-5 cm hos større eksemplarer. Når munnen er lukket, ligger disse gifttennene langs kjeven, men reises opp når slangen gaper opp for å hugge.