Orden: RETTVINGER – Orthoptera
Familie: MARKGRESSHOPPER – Acrididae
Kjennetegn
Arten forekommer i to forskjellige morfer (varianter) som er forskjellige både i adferd og utseende, men overgangsformer kan forekomme. Disse har til tider blitt betraktet som adskilte arter. Den stasjonære (solitær) morfen er den fastboende, ikkevandrende varianten. Denne oppfører seg forholdsvis normalt sammenlignet med andre markgresshopper. De kjennetegnes ved at brystet har en tydelig langsgående midtkjøl som er velvet oppover. Den har ingen sidekjøler. Dyrene er normalt grønne med rødaktige skinneben. Lengde imago: Hann 29-40 mm og hunn 37-52 mm. Under gode klimatiske betingelser og god næringstilgang opptrer den svermende morfen. Brystet på disse dyrene er forholdsvis kort, midtkjølen krummer nedover, og sidekjølene mankerer. Vingene er lengre enn hos den stasjonære morfen. Dyrene er fra gråbrune til gulbrune. Lengde imago: Hann 33-51 mm og hunn 35-54 mm. Arten er en av de aller største gresshoppene som er funnet i Norge, og betraktelig større enn alle de andre markgresshoppene våre. Den kan derfor vanskelig forveksles med noen annen gresshoppeart.
Utbredelse i Norge
Det foreligger kun fem eldre funn, og alle disse må betraktes som tilfeldige tilflygere. Det antas at alle disse har hatt sin opprinnelse fra områdene rundt Svartehavet. I 1882 ble det tatt hele tre eksemplarer på vidt forskjellige steder. De norske funnene er følgende: Kråkerøy 1882 (Ø), Oslo 1845 og 1852 (AK), Stor-Elvdal 1882 (HEN) og Vinje 1882 (TEI).
Totalutbredelse
Arten har en meget vid utbredelse som omfatter Europa, Asia, Afrika og nordlige Australia. Den er observert nord til Polarsirkelen. Nedtegnelser om trekk i Nordvest-Europa strekker seg helt tilbake til 1347. Store trekk er beskrevet fra 1748 og flere ganger på 1840-tallet. Sommeren 1846 ble det observert en stor sverm i Skåne. I Danmark er arten funnet 25 ganger, sist i 1946.
Biotop
Da arten er en tilfeldig immigrant i Nord-Europa og ikke yngler her, kan man ikke snakke om noen typiske leveområder for arten hos oss. I Sør- og Sørøst-Europa hvor arten naturlig hører hjemme, finnes den på store elvedeltaer og i elvedaler. Her foretrekker den blant annet sivskog, elvebredder og sandete småøyer. Den krever forholdsvis høy luftfuktighet.
Biologi
Arten opptrer i flere forskjellige underarter som varierer både i utseende og biologi. Visse tropiske underarter kan ha opptil fem generasjoner i året. I Europa forekommer kun den europeiske underarten Locusta migratoria migratoria. Hunnene av denne legger eggene samlet i kapsler som inneholder 60-80 egg. En enkelt hunn kan produsere opptil fem slike kapsler. Disse overvintrer, og nymfene klekker så neste vår. Nymfene vokser forholdsvis raskt, og kan således bli voksne i løpet av en måned. Det er fem nymfestadier. De voksne gresshoppene opptrer da normalt fram til oktober. Dette gjelder stort sett for den stasjonære (solitære) morfen. Denne har fast tilhold i et område og oppfører seg forholdsvis normalt sammenlignet med andre markgresshoppearter. Bestandene er vanligvis ikke spesielt store. Under gode betingelser med gode klimatiske forhold og god næringstilgang endres utviklingen. Nymfene forandrer utseende (se kapittelet om kjennetegn ovenfor), de gjennomgår et ekstra hudskifte, og bestandene vokser unormalt raskt. Slik opptrer den svermende morfen. Disse individene er innstilt på å trekke, og vanligvis foregår disse trekkene i august og september. Disse kan således ta til vingene og fly lange strekninger, foreksempel opp til Nord-Europa. Både nymfene og de voksne gresshoppene er utelukkende planteetere.
Sang
Arten frambringer ingen direkte lokkesang. Derimot kan den lage korte rivaliserings- eller skremmelyder. Stridulasjonen er forholdsvis svak og kan høres på opptil fem meters avstand. Begge kjønnene stridulerer.
Trusler
Ingen. Arten har forøvrig gått kraftig tilbake i det opprinnelige utbredelsesområdet grunnet moderne bekjempelsesmetoder. Dette er en av årsakene til at det ikke er påvist trekk til Nord-Europa av arten i nyere tid.
Rødlistestatus
Nei
Litteratur
Knaben (1943), Holst (1970, 1986), Marshall & Haes (1988), Ottesen (1992), Fogh Nielsen (2000).