Isbjørnmerking i Nordvestgrønland

Hvert år siden 2009 har vi merket isbjørn i Nordvestgrønland. Hensiktene med undersøkelsene er å få informasjon om vandringene til isbjørnene i Baffinbukta for å studere effekter av de store forandringer i isforholdene som nå skjer i dette området, som i andre områder av Arktis. Vi innhenter også data om bjørnenes utbredelse som skal brukes i sammenheng med de tellinger av isbjørn som nå planlegges her i et samarbeide mellom Canada og Grønland. Informasjonen vil i tillegg bli brukt i forbindelse med konsekvensanalyser knyttet til framtidig oljeaktivitet i området.

Prosjektet ledes av Dr. Erik W. Born og Dr. Kristin L. Laidre fra Grønlands Naturinstitutt i Nuuk. Artikkelens førsteforfatter har deltatt i grønlandske isbjørnstudier fra begynnelsen, da vi merket isbjørn i Østgrønland i 1993, 1994 og 2007 og 2008. Disse studiene er enda et eksempel på et fruktbart, internasjonalt samarbeid innen forskning på isbjørn – en type samarbeide som det nå er mange tiårs tradisjon for i IUCNs Internasjonale Isbjørnspesialistgruppe (PBSG).

Isbjørnene i Vest-Nordvestgrønland mellem ca. 67° og ca. 77° N hører til den såkalte Baffinbukt-bestanden som har sin utbredelse både i canadisk og grønlandsk territorium. I Canada er bestanden utbredt i Nunavut, som omfatter størstedelen av arktisk Canada. Ved hjelp av et omfattende merke-gjenfangst prosjekt i 1990-årene, ble Baffinbukt-bestanden beregnet til å være ca. 2100 isbjørn.

Med basis i modellberegninger har PBSG anslått bestandsstørrelsen i dag til å være under 1500 individer. Det foregår en utstrakt fangst blant både kanadiske og grønlandske jegere. Til tross for kvotebestemmelser i Nunavut og Grønland tas det ca. dobbelt så mange bjørn hvert år som de vitenskapelig tall antyder som bærekraftig og PBSG mener derfor at bestanden går nedover.

I 2009 nedsatte Grønland og Nunavut/Canada en kommisjon som spesielt skal belyse forholdene i de felles bestander i Baffinbukta og lenger nord i Kane Basin. Kommisjonens vitenskapelige arbeidsgruppe, hvor vi sitter, kom vinteren 2010/2011 til den konklusjon at på grunn av den markante reduksjon i havisen i Baffinbukta siden 1990-årene, og fordi bestandstallene var gamle, er det nødvendig med nye opplysninger om status for de felles bestander.

Fangstbygd i Nordvestgrønland

I 2009 utførte vi vårt arbeide med base i den lille bygda Niaqornat ytterst i Ummanaakfjorden (70° 30’ N), hvor det bor ca. 60 grønlendere. Dette er en velfungerende bygd hvor innbyggerne lever hovedsakelig av fiske og fangst. I 2009 var det åtte skolebarn og en lærer. Det var stor aktivitet i bygda hver dag. En dag ble vi bedt på middag på skolen sammen med elevene og deres foreldre.

Som ledd i undervisningen hadde guttene vært ute og fisket blåkveite med line og jentene hadde laget til fiskekaker og fiskesuppe (!). Vi ”nybegynnere” tok først suppe, mens alle de andre begynte med fiskekakene. Vi la merke til at enkelte hadde forsynt seg med 10–12 kaker, og da vi skulle prøve kakene var det ingen igjen. Det var tydelig, at fiskekaker var en større delikatesse enn den mere dagligdagse fiskesuppen. Men mette ble vi, og etter sammenkomsten ble vi denne fantastiske arktiske kvelden invitert ut på isen for å besøke en blåkveite-linefiskers lille leir.

En annen dag ble vi bedt på middag til Juulut som er den store fanger i bygda. Vi fikk servert matakk (næringsrik, rå hud og spekk av narhval og hvithval – en delikatesse i Arktis!) samt tørket narhvalkjøtt. Det smakte ypperlig dyppet i litt soyasaus – arktisk sushi.

Juulut og andre fra bygda var med oss ut på noen av turene for å merke isbjørn. På den måten ble folk i praksis orientert om hva vi gjør ”der ute i drivisen” i Baffinbukta, 50–150 km fra land. Og vi hadde glede av fangernes intime kjennskap til is, vær og vind.

På slutten av vårt opphold i Niaqornat holdt vi ”kaffe-mik” med bygdas innbyggere på skolen. Som skikken er, serverte vi kaffe, brus, kjeks og hjemmelagd kake. Vi informerte om det arbeidet vi hadde gjort. Det var stor interesse for hva vi hadde å berette. Spesielt var de unge opptatt av utstyret vi bruker til å fange og merke isbjørnene.

Når isforholdene tillater det pågår det om våren i Nordvestgrønland et rikt fiske med line under isen. ”Når isforholdene tillater” betyr, når det er fast og stabil vinteris på fjordene – noe det dessverre har vært mindre av i de siste årtier på grunn av oppvarmingen i Arktis. Linene har flere hundre kroker og slippes ned gjennom et hull i isen. I øverste ende av krokene bruker de en ca. 50x50 cm treplate som det er festet noen store steiner til. Den trekker så lina ut til siden når den slippes ned gjennom et hull i isen. Deretter står lina natten over før den trekkes opp igjen på en rulle. De får for det meste blåkveite, flekksteinbit og uer, men også skater, ulker og en og annen håkjerring. Fisken brukes som menneskeføde og hundemat, og især blåkveite kan selges for relativt gode priser.

Menneskets beste venn

Hundene er meget viktige for fangerne i Nordvestgrønland. Med dem suser de ut over isen til sine fiskeplasser, eller på fangst etter sel og bjørn, eller til nærmeste bygd eller by. Å være hund er nok et godt liv det første året inntil de blir tjoret i en kjetting for evig tid. Deretter er det bare to ting som gjelder: mat og trekke slede – og ”elskov” engang i mellom. I tillegg hyler de alle i kor ca kl 0500! Mat får de en gang om dagen. Når det kommer en slede inn i bygda blir alle hundene gale. De hyler og skriker og vil være med. Det er morsomt å se på når det settes opp 10–12 hunder foran en slede. Alle er bundet til samme felles knute foran sleden med 5–10 m lange tau. Her kjøres i vifteform – en måte å binde hundene på, når man skal kjøre over råker i havisen. På den måten kan alle hundene springe over råka på samme tid. Hundene er bundet fast til et feste i snøen/jorda og koples også til sleden. Alle skriker, hopper og danser. Sledeføreren løsner så festet i snøen og kaster seg opp på sleden mens hundene er i vill galopp. Den som ikke kommer seg på sleden da – har tapt!

Fangst fra oven

Det er kjekt å ha et eget helikopter når vi skal fange isbjørn. Vi har en AS 350 fra Air Greenland med den svenske pilot Sebastian til disposisjon. Med helikopteret kan vi fly ca 3 timer med marsjfart på 200 km/t før vi må refuele. Det bringer oss vidt omkring ute i isen i Baffinbukta mellom Grønland og Canada. Mens Erik styrer hele operasjonen fra forsetet ved siden av piloten, sitter Kristin og Øystein i baksetet og speider ut til sidene med bedøvelsesgeværet klart til skudd.

Som regel finner vi et spor etter isbjørnpoter på isen som vi så følger. Lang erfaring har lært oss at i enden av spor går det en bjørn! Dog vet vi også av erfaring at det ofte er vanskelig å nå fram dit bjørnen er i tide. Enkelte av oss blir temmelig grønne i toppen etter hvert. En dag fulgte vi et slikt spor i en time før to bjørner dukket opp. Det var en binne med en toårs unge. De la seg pent til å sove etter å ha mottatt to bedøvelsespiler i rumpa.

Når bjørnen sover blir den merket med plastmerker med et nummer i øret og tatovert med samme nummer i leppa. Den blir målt og diverse prøver både av blod, fett og hår blir tatt for senere analyser bl.a. av forurensningsstoffer. Voksne binner får et halsbånd med radiosender, mens hannene får en sender i øret. Hanner er for store i nakken til å kunne ha halsbånd. Mens halsbåndene kan virke i mange år, har øresenderne hittil bare fungert i maks. 6 mnd. Signalene fra radiosenderne mottas av satellitter. Posisjonene til bjørnene beregnes og vi henter dem ned fra ARGOS-senteret i USA via internett.

Langt borte i Melvillebukta

I 2010, 2011 og 2012 flyttet vi vår base lengre nordpå opp i de egentlige nord-vestgrønlandske bjørneområder omkring Melvillebukta. I de årene hadde vi vår base i bygda Kullorsuaq på 74° 30’ N i sydenden av Melvillebukta, sentralt i et godt fangstområde med stor viltrikdom og gode fiskeplasser med blåkveite.

Å reise fra Oslo til Kullorsuaq kan ta mange dager. Først Oslo – København og overnatting, deretter København – Kangerlussuaq – Ilulissat og overnatting, så Ilulissat – Upernavik og overnatting, og siste strekk med helikopter type Bell 212 fra Upernavik til Kullorsuaq. Som regel tar det likevel lenger tid pga. dårlige værforhold og innstilte fly!

Langs den ca 400 km lange kysten av Melvillebukta mellom Kullorsuaq i sør og bygda Savissivik i nord finnes det ingen bygder. Det meste av området er fredet som naturreservat. Kullorsuaq betyr ”Den store tommel” – eller ”Devil´s Thumb” som tidligere tiders hvalfangere kalte det karakteristiske fjellet rett nord for bygden. Savissivik betyr ”Der man finner kniver/jern” og kommer fra de meteorittsteiner som er funnet i området og som inuittene har lagd kniver av i uminnelige tider. Nordmannen Eivind Astrup var med på å kartlegge Melvillebukta for 120 år siden da han deltok i kaptein Pearys ekspedisjoner i Nordgrønland.

Kullorsuaq er et samfunn med ca. 450 mennesker hvor hovedbeskjeftigelsen er fangst og fiske. Klimaendringene er også merkbare for menneskene her. Vinteren 2010–2011 var ekstremt mild. Isen som vanligvis har lagt seg i oktober i dette området, kom ikke før i februar. Det har aldri skjedd før at den har lagt seg så sent. Utøvelsen av den tradisjonelle fangsten og fisket ble derfor meget begrenset. I mars og april ble det imidlertid kaldt: minus 20 og lavere. Isen la seg og mennene kom seg ut på isen. De fanger sel, isbjørn og fisker blåkveite med line.

Byttet i hus

En dag var det liv i bygda. En jeger kom stolt inn med sitt bytte. To døgn hadde han brukt på å kjøre sine hunder hjem med en partert isbjørn på sleden. Vi fikk lov til å være med på feiringen. Den parterte bjørnen ble båret inn på stue-gulvet og hele familien var til stede. Det er en tradisjon å kaste mynter på gulvet når fangsten er i hus. Barna frydet seg høylydt. Vi fikk servert kaffe og historien om hvordan hundene hadde fått teften av bjørnen og forfølgelsen som varte en time. Etter hvert ble et par av hundene sluppet fri for å stagge bjørnen og den ble skutt. Det hele ble fortalt på grønlandsk.

Vi kom over disse jegere i deres leir på en liten øy langt ute i drivisen noen dager før. Tre menn med tre hundespann i et lite telt med farlig drivis så langt øyet kan se og så den store innlandsisen langt i øst. Vi landet og utvekslet litt informasjon og overbrakte mineralvann og sjokolade.

Det er et farlig liv å være isbjørnjeger. Betalingen for et isbjørnskinn kan vel være 5000 kr. Og prisene har ikke øket, etter at Grønland innførte forbud mot kommersiell eksport av produkter fra isbjørn i 2008. Forbudet var begrunnet i usikkerheten om hvordan de fire grønlandske isbjørnbestander har det. Prisen for et bjørneskinn er omtrent det samme som blåkveitefiskeren får for en god dagsfangst med line på isen. Men æren med å fange en bjørn måles på en helt annen skala enn det å fange noen skarve fisk!

Også i Grønland er det stor diskusjon om nedleggelse og fraflytting fra de små bygder. Inntektsgrunnlaget og inntjening er ikke stort og de fleste steder opprettholdes ved subsidier. En stabil skole er viktig. I Kullorsuaq er det 108 skolebarn mellom 7 og 14 år, så det yrer av barn i bygda. Om kvelden møtes de unge på isen og spiller fotball i solnedgangen. Men de må dra på videregående skole i Upernavik og så Nuuk og deretter København, eller til andre europeiske byer. Den veien er meget, meget lang for de aller fleste!

Konsert under vann

Vi leter etter bjørn oppe på isen og ser vi ikke bjørn virker alt dødt i Baffinbukta. Kristin har med seg lytteutstyr og med det leter vi etter det usynlige som foregår under isen. Der er det et yrende liv av lyder fra sel og hval. En dag satt vi ved en råk i isen med 30 – 40 narhval pustende like ved. Narhvalen er et myteomspunnet dyr. Den har ingen tenner, bortsett fra én tann hos hannen som vokser som et spyd ut av venstre overkjeve. Tannen kan bli opp til 3 m lang i tillegg til kroppen på 4–5 m. Dette er nok opphavet til fabeldyret enhjørningen.

Havets kanarifugl, hvithvalen, kunne også høres. Fra helikopteret har vi sett at flere har unger med seg. Ungene kjennes igjen ut fra størrelse og farge som er mer grå/brun enn de hvite voksendyrene. Det pågår en utstrakt fangst på disse hvalene i Grønland. Huden til hvalene er en delikatesse.

I dypet kan vi også høre tonene fra storkobba. På et flak så vi en mor med en helt nyfødt unge. Storkobba lever hovedsakelig av bunndyr og kan veie opp mot 400 kg. En og annen hvalross har vi også sett. Dette er dyr som lever i området rundt Baffinbukta. På land har vi vært så heldige å møte på moskus. I området mellom Uummannaq og Upernavik ble disse dyrene satt ut tidlig på 1990-tallet. Imponerende skapninger!

Isbjørn på vandring

Den mest imponerende er likevel isbjørnen. En dag ryktes det at det var sett et isbjørnspor over isen inne i fjorden ganske nær Niaqornat. Flere hundesleder med jegere rykket ut for å ta opp jakten. Også vi fikk vite om det, men vi besluttet at den bjørnen kunne ikke vi snappe foran øynene på jegerne. Senere på dagen dro vi likevel for å lete etter sporet. Bjørnen hadde gått opp i fjellene og hundesledene hadde gitt opp. Vi fulgte sporet opp isdekte fjellsider som tilsynelatende var nærmest loddrette. På den høyeste kammen i nesten 2000 m høyde måtte vi gi opp – bjørnen var forsvunnet på den speilblanke, vindpolerte blåisen!

Men det er ute på havisen isbjørnene hører til. Via våre satellittdata kan vi danne oss et bilde av deres vandringer. Om våren når vi fanger bjørnene er de i gang med å fange snadd og storkobbe på isen. Det er også parringstid og de voksne hannene jakter på binner. En og annen binne med små nyfødte unger finner vi også. Mot sommeren når isen smelter i Baffinbukta trekker de fleste bjørnene de ca. 600 km vestover og inn mot Baffinøya hvor de oversomrer på land. Gravide binner går så i hi her mens de andre isbjørnene trekker ut på isen når den igjen legger seg ut på høsten. Så følger de isen østover mot Grønland etter som det fryser til utover vinteren.

Vinteren 2010–2011 la isen seg som tidligere nevnt sent langs kysten av Grønland og vi kunne se at bjørnene måtte vandre langt nordover før de kunne komme inn til Grønlands kyst. Det er også noen isbjørner som oversomrer i Nordvestgrønland og også binner som går i hi her. Området langs Melvillebuktas kyster er nok et sikkert sted for isbjørn.

Forskningsresultater

I samarbeide med amerikanske og kanadiske forskere har vi analysert data om kondisjonen til isbjørnene i Baffinbukta i relasjon til isens utbredelse siden 1977. Isbjørnene lever av sel som de fanger på isen. Hvis det ikke er is i et område er det heller ikke mat å finne og isbjørnene må faste. Dette er situasjonen i Baffinbukta om sommeren. Om våren finner isbjørnene store mengder av sel på isen og dette er den viktigste spiseperioden for bjørnene. Også om høsten når isen kommer tilbake finner bjørnene sel når de kommer seg ut på isen. Vi har sett på hvordan gjennomsnittlig ukentlig isutbredelse i Baffinbukta fra 15. mai til 15. oktober har variert siden 1977 og relatert dette til de nesten årlige målinger vi har gjort av isbjørnenes kondisjon i området i samme periode.

Resultatene er interessante. Iskonsentrasjonen i sommerhalvåret varierer mye fra år til år. Sett på sikt var det ingen trend i konsentrasjonen i perioden 1977–1995. I perioden 1990–2010 gikk imidlertid iskonsentrasjonen i Baffinbukta nedover. Vi fant en sammenheng mellom årlig variasjon i isforhold og årlig variasjon i kondisjon. Mindre is i sommerhalvåret førte til bjørner med dårligere kondisjon påfølgende år. Vi fant også at bjørnenes kondisjon over tid har gått nedover de siste 20 år. Dette har skjedd samtidig som bestandstørrelsen antas å ha minket pga for høy fangst.

Vi tror en av grunnene til nedgangen i kondisjonen til isbjørnene i Baffinbukta er den generelle minkingen av isdekket i sommerhalvåret. Med nedsatt kondisjon vil isbjørnenes reproduksjonsevne gå ned. I tillegg vil dødeligheten øke i første omgang hos unge og gamle individer. Vi har ikke data på dette, men vi antar dog, at hvis nedgangen i isens utbredelse fortsetter som klimamodellene tilsier, vil isbjørnbestanden i området minke.

Vi føler oss privilegerte som får anledning til å oppleve denne villmark hvor menneskene lever i pakt med naturen. Vi håper at våre undersøkelser kan bidra til at isbjørnen som ressurs blir utnyttet på en bærekraftig måte til det beste for menneskene som er avhengig av den og for isbjørnen selv. Det ligger store utfordringer i fremtiden knyttet til klimaendringer og industriell virksomhet i Nordvestgrønland. Det er viktig å skaffe frem kunnskap som kan danne grunnlag for fornuftige kunnskapsbaserte beslutninger.

Artikkelen har vært trykket i Polarboken 2011-2012, side 14-24.