Merking og måling av bedøvet isbjørn.
I en årrekke har Naturhistorisk museum samarbeidet med Norsk Polarinstitutt og Grønlands Naturinstitutt om merking og satellittsporing av isbjørn ved Svalbard og Grønland. Slik blir merkingen gjort:
Fra et helikopter blir isbjørnene skutt med en pil fylt med bedøvelsesmiddel og de er bedøvet en times tid. Dyrene blir målt, merket med nummer i øret og tatovert i leppa. I tillegg tas det prøver av fett og blod fra dyrene for å studere nivået av miljøgifter og det blir trukket en lite tann for å bestemme dyrets alder. Rundt halsen får binnene så et halsbånd som innholder en liten satellittradiosender. Hannene har for tykk hals til å ha halsbånd så i stedet får de en liten radiosender i øret.
Satellittsendere
Isbjørn med tatovering i overleppen.
En gang i minuttet sendes et kort signal fra senderen opp mot satellittene som passerer over. Satellittene som brukes til dette tilhører Argos-systemet. I dag dreier det seg om tre-fire satellitter som går i polare baner. De bruker ca 2 timer på en runde rundt jorda. Det passerer derfor en satellitt over isbjørnene oftere enn ca én gang i timen. Ved hver passering er senderen "synlig" for satellitten i ca 10 minutter. I løpet av denne perioden må minst tre påfølgende signaler treffe satellitten for at posisjonen til senderen og isbjørnen skal beregnes. Hvis det er få signaler som mottas av satellitten ved en passering er usikkerheten i beregningen stor dvs mer enn 1500 m. Hvis mange signaler treffer kan usikkerheten komme ned i ca 150 m.
Senderne drives av tre litiumbatterier og har en utstrålt effekt på ca 1W. Det er batteriene som utgjør det vesentlige av senderens volum og vekt, den elektroniske enheten er liten i forhold. Alle sendere i Argos-systemet bruker samme frekvens, ca 401 MHz. For å skille dyrene fra hverandre har hver sender en id-kode som inkluderes i hvert signal som sendes til satellitten. Det er batterikapasiteten som begrenser senderens varighet. Senderen har i praksis et visst antall signaler den kan sende ut før batteriene er oppbrukt. For å øke levetiden er det mulig å programmere senderen til å sende i en begrenset periode. Således er isbjørnsenderene vi bruker på binner programmert til å sende bare 6 timer hver sjette dag. Levetiden på disse senderne blir da på mer enn to år. Hanner kan kun følges noen måneder.
Måling av bjørnens temperatur og aktivitet via satellitt
Pilene bedøver bjørnen en times tid.
Systemet beregner ikke bare posisjonen, det kan også brukes til å overføre forskjellige måleverdier fra senderne. Inni senderen ligger det en temperatursensor som gir informasjon om temperaturen i senderen. Denne vil i praksis være påvirket av lufttemperaturen og dyrets kroppstemperatur. Inni senderen ligger det også en liten kvikksølv-bryter som er påvirket av om hvor mye dyret beveger på senderen. Bryteren kan slutte kontakt én gang i sekundet. I et elektronisk register registreres hvor mange ganger i minuttet kontakten er sluttet. Et annet register registrerer hvor mange ganger i løpet av en 24-timers periode kontakten er sluttet. Disse verdiene sendes oss via satellitten, kan sees på som et relativt mål for hvor mye dyret beveget seg i det foregående minutt og det foregående døgn.
Nedenfor kan du se et par eksempler på kart som viser radiomerkete isbjørners vandring (fra Wiig, Ø., Derocher, A.E., Gjertz, I., and Scheie, J.O. 2000. Kunnskapsstatus for isbjørn ved Svalbard og framtidige behov for kartlegging, overvåking og forskning. Norsk Polarinstitutt Meddelelser 160, 33 pp.).
