Den første isbjørn ble skutt på Svalbard i 1596 da William Barentz oppdaget Bjørnøya. Fangsten var ikke så stor de neste 300 år, fordi fangstaktiviteten ved Svalbard i den perioden konsentrerte seg om grønlandshval og hvalross, som begge ble så og si utryddet. Da økte imidlertid fangsttrykket på isbjørn, og i første halvdel av forrige århundre ble det årlig fanget mellom 150 og 900 bjørn (inkludert Øst-Grønland). Etter den 2. verdenskrig økte verdien på isbjørnskinn, og fangsten ble intensivert på Svalbard bl. a. ved hjelp av selvskudd. I tillegg ble det fanget mange unger levende og solgt til dyreparker. Dette førte til en nedgang i bestanden. På slutten av 60-tallet ble bestanden på Svalbard antatt å være rundt 1000 isbjørn.
I 1963 tok den amerikanske regjering initiativet til en konferanse om isbjørnenes fremtid. Det ble dannet en gruppe av isbjørnspesialister fra de fem arktiske nasjonene Danmark, Canada, Sovjet og Norge som noen år senere sluttet seg til Den Internasjonale Miljøvernorganisasjon IUCN. Hensikten med denne gruppen var å utveksle informasjon om forskning og forvaltning for å sikre isbjørnens fremtid. Arbeidet i gruppen førte til en internasjonal avtale om vern av isbjørn, som ble undertegnet i Oslo i 1973. I følge avtalen ble isbjørnene og dens leveområder fredet, og landene forpliktet seg til å drive forskning på arten. I Norge har Norsk Polarinstitutt ansvaret for denne forskningen.
Den eldste dokumentasjonen vi har på felling av isbjørn.
I prinsippet var nå isbjørnene fredet, men i praksis ikke. Avtalen tillot fangst for lokale befolkningsgrupper etter tradisjonelle metoder. Norske myndigheter tolket avtalen dit hen at jakt bare skulle drives av urbefolkningsgrupper. Da dét ikke fantes på Svalbard, var isbjørnene i området fredet. Etter at fangsten på Svalbard stanset i 1973 steg bestanden. Beregninger fra 2004 anslår at bestanden ved Svalbard og i Barentshavet er på ca 2500 dyr. Totalbestanden i verden er anslått å være mellom 20 000 og 25 000 isbjørn.
I følge isbjørnavtalen har landene forpliktet seg til også å verne isbjørnenes leveområder. Dette er nok den del av avtalen som er dårligst fulgt opp internasjonalt. Ved Svalbard er viktige leveområder på land gitt vernestatus av forskjellig grad, men isbjørnenes vandrings- og næringsområder i Barentshavet er ikke vernet. Det er også diskutert om isbjørnene utenfor tolv-mils sonen rundt Svalbard i det hele tatt er fredet. Det er kun Finland som har godkjent Norges proklamerte økonomiske sone i Barentshavet. Hvis f. eks. spanske fiskere begynner å fangste bjørn i området er det usikkert om Norge har juridisk rett til å hindre dette.
I Russland har isbjørnene vært fredet siden 1953. Det foregår nå imidlertid en utstrakt ulovlig fangst som de russiske myndigheter ikke klarer å kontrollere. Det arbeides også for å starte isbjørnfangsten igjen i deler av Russland. På Grønland, i Canada og i Alaska er det fortsatt fangst. Årlig fanges det nå mellom 800 og 1000 isbjørn i disse områdene. Det er ikke krav til etnisk tilhørighet i Grønland og Canada. I Canada er det tillatt med safarijakt der de lokale jegere deltar som guider. På Grønland ble jakten kvotebegrenset i 2006. I Canada fastsettes kvoter for hver bestand i samråd med fangerne. Totalkvotene har økt betydelig de siste 15 år, og i noen av bestandene har jakten vært større enn den beregnede bæreevne. Alle dyr som tas må registreres. I Alaska reguleres fangsten av US Marine Mammal Protection Act, som tillater fangst så lenge bestanden ikke er truet. Det er innført frivillige kvoter, og alle dyr som tas må registreres og merkes.
Selvskudd for isbjørn. - En godbit ble plassert inne i kassen, og når bjørnen stakk hodet inn utløste den geværet og fikk en kule i pannen.
Ved beregning av fangstkvoter blir det tatt utgangspunkt i at binnene er den viktige del av bestanden, det er de som produserer ungene. Som en tommelfingerregel kan 1,5% av binnene fanges årlig uten at bestanden minker. Hvis vi går ut fra at Svalbardbestanden av isbjørn består av 2650 dyr og at halvparten er binner, er det mulig å fange ca. 20 binner og minst et tilsvarende antall hanner hvert år, uten at bestanden vil minke.
Isbjørnbestanden ved Svalbard er antatt å være en del av en bestand med utbredelse fra litt vest for Svalbard til Frans Josefs Land og Novaja Zemlja. De siste års forskning på isbjørnenes vandringer ved Svalbard har vist at mange binner er relativt stedtroe til Svalbard i deler av året. Få går til Grønland, flere går inn i russisk område og til Frans Josefs Land og Novaja Zemlja, men det ser ut til at de går tilbake til Svalbard for å parre seg og få unger. Utvekslingen er likevel stor nok til å utviske genetiske forskjeller mellom områdene.
Isbjørnene ved Svalbard er påvirket av menneskelig aktivitet på flere måter. Et av de største problem synes å være miljøgifter (spesielt PCB) som akkumuleres i den arktiske næringskjede.
Dette betyr at all giften som fins i krepsdyr og fisk blir samlet opp i selen som spiser dette. Deretter blir giften fra alle seler som isbjørnen spiser samlet opp hos isbjørnene.
Denne miljøgiften har ført til nedsatt formeringsevne og kreft hos pattedyr i laboratorieforsøk. Det samme har skjedd med sel i Østersjøen og i Vadehavet på den nederlandske Nordsjø-kysten. I isbjørnene ved Svalbard er det påvist like høye verdier som det man har trodd kunne gi skader på formeringsevnen til sel. I gjennomsnitt er innholdet av PCB i isbjørn ved Svalbard seks ganger høyere enn i Alaska og tre ganger høyere enn i Canada. Det er til nå ikke påvist effekter på formeringsevnen til bjørnene på Svalbard, men det er funnet nedsatt produksjon av viktige hormoner og vitaminer som et resultat av høye PCB-verdier. Det er også funnet indikasjoner på et nedsatt immunforsvar. Å påvise slike sammenhenger krever imidlertid langsiktige studier. Internasjonale avtaler begrenser nå bruken av miljøgifter som PCB. Dette synes å ha ført til en nedgang av disse giftene i isbjørnene. Nå ser vi imidlertid spor av nye typer miljøgifter hos isbjørn og andre arktiske dyr. Eksempler på dette er de såkalte bromerte flammehemmere. De kan være like farlige som PCB.
Isbjørn på tynn is.
Fra tidligere eksperimenter vet vi at isbjørnene er meget sårbare for oljetilsøling. Får de mulighet vil de antakelig spise olje, og hvis pelsen blir tilsølt vil de forsøke å slikke seg rene. Oljen kommer så inn i fordøyelsessystemet og ødelegger vitale organer. Ved eventuell oljeaktivitet i isbjørnens leveområder er isbjørnen den pattedyrart som vil kunne bli mest påvirket. Dette vil bli forsterket av isbjørnens nysgjerrige natur, som vil gjøre at den tiltrekkes til enhver aktivitet i dens nærområde.
Isbjørnen er en av karakterartene for Arktis og har en høy internasjonal vernestatus. Den utstrakte fangst som fortsatt pågår er vel relativt ukjent. Området ved Svalbard er snart det eneste området hvor isbjørnen fortsatt er fredet.
Global oppvarming kan være en katastrofe for isbjørnen. Vitenskapelige klimamodeller antyder at sommerisen i Arktis kan være smeltet bort om 50 år. For 100 000 år siden utviklet isbjørnen seg til å leve på drivisen i Arktis. Hvis isen forsvinner vil hele livsgrunnlaget til isbjørnen også forsvinne. Hvordan adferden til bjørnene blir påvirket når isen forsvinner mer og mer kan man bare spekulere på. Om sommeren når isen trekker seg tilbake velger mange isbjørner å være på land til isen kommer tilbake om høsten. I denne perioden er de mer eller mindre i faste hele tiden. Hvis isen kommer tilbake senere og senere på høsten må de faste lengre og lengre tid. Behovet for næring vil øke tiltrekningskraften fra menneskelige bosetninger der mat finnes. De bjørnene som følger isen nordover om høsten vil bli konsentrert på mindre områder, og kampen om føden vil bli større. Om våren vil både sel og isbjørn bli konsentrert på mindre områder. De områder hvor isen forsvinner hele året vil også miste sin bestand av isbjørn.