Kan vi tilgi Darwin?

"De sier De stammer fra en ape, hr. Huxley, er det på farssiden eller morssiden?"

Replikken var avslutningen på biskop Samuel Wilberforces innlegg. Året var 1860, og 700 mennesker hadde klemt seg inn mellom søylegangene i den store hallen i Oxford Naturhistoriske museum for å høre på. Under det vakre ny-gotiske hvelvet begynte sommervarmen å bli påtagelig. Med veltalenhet, som hadde gitt ham oppnavnet Soapy Sam, gjøv biskopen løs på Darwins teori. Han avsluttet med å spørre den unge zoologen Thomas Huxley om hans avstamming.

Avslutningen på Huxleys svar har gått over i vitenskapshistorien: ”Jeg vil heller ha en ape som forfar enn en mann som bruker sitt intellekt til å spøke bort sannheten i en diskusjon om et emne han ikke har rede på!” Slike utsagn passerte ikke ubemerket i viktoriatidens England. Det ble øyeblikkelig uro i salen. Gemyttene flammet, og en Lady Brewster besvimte. Joseph Hooker, Englands fremste botaniker, som til da hadde vært lunken til evolusjonsteorien, gikk på talerstolen og leverte et grundig og faglig svar til biskopen. Det var etter alle mål en minneverdig formiddag.

Mot kunnskapens yttergrenser

Debatten i Den Britiske Forening til Vitenskapens Fremme i 1860 var den foreløpige kulminasjonen av en lang prosess. Røttene lå mange århundrer tilbake, til den gang Galileo rettet sin primitive kikkert mot Jupiter og begynte å forklare stjerner og planeter som naturlige fenomener. Siden kom Newtons naturlover, og deretter ble stadig flere mystiske fenomener forklart og forstått og overført til naturvitenskapens sfære. Etter 1700-tallet sto egentlig bare dannelsen av Jorda og dens livsformer igjen, skjult bak tidens slør.

På begynnelsen av 1800-tallet begynte geologene å lette på dette sløret. Anslagene over Jordas alder begynte stige fra tusener til millioner av år. De talløse fossilene som industrialismens ivrige spader brakte for dagen, bidro til spørsmålet om verdensordenen var gudegitt og uforanderlig. Ikke minst ble dette et spørsmål om menneskets plass i naturen.

Biskopen og zoologen

Beretningen om Huxley og Biskopen blir ofte framstilt som en kamp mellom kirken og en gryende naturvitenskap fundert på evolusjon, men dette er en forenkling. Biskop Wilberforce var visepresident i Det Kgl. Selskap til Vitenskapens Fremme og en ivrig amatørornitolog. Blant hans mange skriverier finnes en artikkel om funksjonen av tigging hos trosteunger, der han brukte darwinistiske prinsipper. Han var ingen blind forsvarer av troen.

Biskopen representerte den gamle garde ved Universitetet i Oxford. Debatten mellom ham og Huxley var en del av en maktkamp ved universitetet mellom teologer og "gentlemen naturalists" som biskopen på den ene siden og den nye generasjonen av unge, profesjonelle vitenskapsmenn på den andre.

Upstairs and downstairs

Det var ikke bare ved Universitetet i Oxford at Artenes opprinnelse ble brukt i maktkamp. Viktoriatidens England var et samfunn der sosial posisjon var medfødt og der dronning Victoria hersket ”ved Guds nåde”. Den sosiale stabiliteten var bærebjelken i samfunnet. Da Artenes opprinnelse kom i 1859 var den en brannfakkel. Den ble angrepet, ikke bare på grunn av implikasjonene for menneskets avstamning, men på grunn av budskapet om forandring.

På midten av 1800-tallet var den bastante samfunnsordenen i ferd med å slå sprekker. I parlamentet ble det diskutert stemmerett for arbeidere, enkelte argumenterte endog for stemmerett for kvinner. En gryende arbeiderbevegelse så dagens lys under Karl Marx. Den britiske overklassen fryktet at revolusjonære tanker fra oppstanden i Paris i 1848 skulle spre seg i England. Det var, som kommentatoren i Edinburgh Review skrev, ikke et tidspunkt å komme med et budskap om forandring.

Biologi som klassekamp

Debatten i Oxford reflekterer på mange måter også dette aspektet. Mens Wilberforces stilling gjorde ham til Lord av Oxford med sete i Overhuset, hadde Huxley sin rot i middelklassen. Huxley viet senere store deler av livet til å popularisere vitenskap og holde foredrag i museets regi for arbeiderklassen. Tradisjonen med søndagsforedrag ved museer kan spores tilbake til ham.

Evolusjonsteoriens budskap om forandring tiltalte blant andre Marx. Gjennom sine karrierer kjempet Darwin og Huxley for at den ikke skulle bli misbrukt av venstresiden. Sosialdarwinismen, i dag utskjelt og forlatt, startet egentlig som en sosial bevegelse for å beskytte de fattige mot bruk av ”den sterkestes rett”. Ironisk nok kom sosialdarwinismen til å legge grunnlaget for noen av verdens verste forbrytelser mot menneskeheten.

Mennesket som dyr

I samtiden var spørsmålet om moral kanskje det viktigste. Biskopens kone skal ha uttalt om evolusjon at ”Hvis dette er sant, la oss be om at dette aldri blir allment kjent!”

Frykten var at om mennesker ikke så på seg selv som skapt i Guds bilde, ville grunnlaget for moral falle bort.

Darwin selv var ingen politiker, men var ikke dummere enn at han hadde sett dette spørsmålet komme. I oppfølgeren Om utrykk for følelse hos dyr og mennesker beskrev han moral og lover som en naturlig følge av menneskets biologi, en forlengelse av fenomener som finnes hos alle flokkdyr. Samtidig som Darwin forsøkte å beskytte den viktorianske samfunnsorden han selv var en del av, førte boka menneskebildet bort fra det guddommelige. Også våre følelser og moral er en del av dyreriket, underlagt de samme amoralske og nådeløse lover som styrer livene til mus og meitemark.

Et urolig samliv

I 2009 er det 150 år siden Artenes opprinnelse ble gitt ut. Brytningen mellom den gudegitte verdensorden og Darwins dynamiske verdensbilde er et av temaene for Naturhistorisk museums utstilling Kan vi tilgi Darwin?. Fortsatt går bølgene høyt når naturvitenskapens og religionens sfærer møtes. De fleste har ingen problemer med å skille mellom de to verdenene. Problemene oppstår først der disse blandes, som når fundamentalistiske kristne i USA og tyrkiske muslimske fundamentalister slår seg sammen for å motbevise Darwin.

Debatten mellom Huxley og biskopen i 1860 var i siste instans en debatt om hvem som hadde rett til å forske på og tolke verden rundt oss. Evolusjonsteorien ble brukt som en brekkstang for å kaste ut den religiøse og adelige klassens ”hobbyforskere”, og for å profesjonalisere naturvitenskapen. Prisen vi betalte var at mennesket mistet sin plass på den guddommelige pidestallen høyt hevet over resten av skaperverket. En skaper er ikke lenger nødvendig for å forstå verden og oss selv. Kan vi noensinne tilgi Darwin?

Denne artikkelen er tidligere publisert i Museumsnytt.