Denne kronikken ble publisert i Aftenposten 30.6.09
Naturtype
Forvaltningen av norsk natur, både arter og naturtyper, skal ha kunnskap om sammenhengene i naturen som utgangspunkt. Naturtypebegrepet står sentralt i lovteksten. Loven definerer naturtype som «ensartet type natur som omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der, eller spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster». Berggrunn og landformer, klima, næringstilgang, vanntilgang og forekomst av arter – alt skal sees i sammenheng.
Helhetlig naturforståelse
Behovet for en helhetlig naturforståelse er ikke en ny idé. Vi markerer i år at det er 200 år siden Charles Darwin ble født, og 150 år siden han ga ut Artenes opprinnelse. En viktig forutsetning for Darwins innsikt var nettopp at han integrerte kunnskap fra flere felter, som biologi, geologi og geografi. På den tiden trodde fortsatt de fleste at jorden var 6000 år gammel, på grunnlag av Bibelen. Men geologen Charles Lyell innså at geologiske prosesser strakte seg over millioner og ikke tusener av år. Dette åpnet Darwins øyne for muligheten av at artene forandrer seg over like lange tidsrom – evolusjon.
Etter mer enn hundre år med økende spesialisering og en sterk tendens i dagens samfunn til fragmentert forståelse, både av natur og ellers, ser vi med glede på lovens intensjon om naturforvaltning basert på en helhetlig naturforståelse.
Tre hovedforutsetninger for den kunnskapsbaserte forvaltningen som loven legger opp til, er faktakunnskap om (1) hvilke arter og (2) hvilke naturtyper som finnes i Norge, og (3) at denne kunnskapen blir gjort tilgjengelig for dem som trenger den.
1. Kunnskap om arter
Sammenlignet med mange andre land har vi i Norge god kunnskap om hvilke arter som finnes, og om forekomster av mineraler og berg- arter.
Likevel regner vi med at de rundt 40000 artene som vi kjenner fra Norge bare utgjør omtrent 2/3 av det totale artsmangfoldet i landet. For mange artsgrupper er vår kunnskap mangelfull.
En illustrasjon på dette fikk vi i fjor da en utenlandsk ekspert gikk gjennom insektsamlingene ved Naturhistorisk museum og identifiserte hele 260 arter av veps som ikke tidligere var påvist i Norge! Store, viktige grupper som insekter og sopp er svært mangelfullt undersøkt. Stadig vekk dukker nye arter opp som ikke er kjent for vitenskapen.
Fra 2009 har Norge fått sitt Artsprosjekt, som skal øke kunnskapen om hvilke arter som finnes her i landet, hvor de finnes og hvilke naturtyper de er knyttet til. Dette er svært gledelig, men det er mye lengre frem til en uttømmende kunnskap enn mange tror.
2. Kunnskap om naturtyper i Norge
Naturtypedefinisjonen i loven er ny. Artsdatabanken, som skal forsyne samfunnet med informasjon om arter og naturtyper, tok i 2005 initiativet til å utarbeide en helhetlig naturtypeinndeling for Norge, inkludert Svalbard og havområdene, basert på lovutkastets definisjon.
Dette store arbeidet er nå fullført. Naturtyper i Norge (NIN) gir for første gang en helhetlig og systematisk oversikt over naturtypevariasjonen i hele Norge. Nå har vi det utgangspunktet for kunnskapsbasert naturtypeforvaltning som vi tidligere har manglet.
Men arbeidet med NIN har også avslørt store hull i vår kunnskap om norsk natur. Dels skyldes dette at interessen for å beskrive naturtypemangfoldet har dalt kraftig de siste årene. Fram til 1980-tallet besto hovedoppgaven, «svenneprøven» for botanikere ved universitetene, ofte i en undersøkelse av flora og/eller vegetasjon i et bestemt område. I dag er universitetsforskernes fokus flyttet, og ofte knyttet til enkeltarter eller modellsystemer for generelt interessante mekanismer.
Oppgaven med å beskrive naturmangfoldet er i stedet overtatt av oppdragsinstitusjoner og konsulentfirmaer som ikke har ansvar for systematisk oppbygging av grunnleggende kunnskap om naturtypevariasjonen. Dermed er vår kunnskap om naturtypemangfoldet mye dårligere enn vår kunnskap om artsmangfoldet. Det er behov for å bygge ut NIN med mye mer kunnskap. Et ledd i dette arbeidet er arbeidet med å definere truede naturtyper, som starter opp høsten 2009 i regi av Artsdatabanken.
3. Kunnskapsoppbygging
Vi trenger ikke bare ny kunnskap. Vi må i like stor grad tilrettelegge og spre den kunnskapen som alt finnes. Paradoksalt nok er kunnskap om det norske naturmangfoldet nesten tatt helt ut av universitetsundervisningen i biologi. I dag har et flertall av nyutdannede doktorer i biologi mindre kunnskap om variasjonen i norsk natur enn en gjennomsnittlig hovedfagskandidat hadde for 20 år siden.
Fylle hullene
Kunnskap om mekanismer og prosesser i naturen er viktig. Men den nye naturmangfoldloven krever en kraftig opptrapping av utdanningen av kandidater med høy kompetanse på variasjonen i norsk natur. Det er de som skal fylle stillinger i direktorater, fylker og kommuner. De skal fylle hullene i kunnskapen om norsk natur, og de skal føre kunnskapen videre.
Det er også viktig å styrke tilgjengeligheten og formidlingen av universitetsmuseenes samlinger gjennom et nasjonalt digitalt samarbeid. En slik satsing vil gi universitetsmuseene et moderne verktøy til å koble arts- og naturtypeinformasjon mot digitale miljødata som satellittfoto, geologiske kart, klimakart m.m., og de kan dermed levere viktig naturmangfoldinformasjon til ulike brukergrupper.
Et stort løft
Den nye loven forutsetter et stort løft fra utdanningsinstitusjonene, særlig universitetene. Den kompetansen som er nødvendig for å gjennomføre dette Kunnskapsløftet, er allerede i ferd med å forsvinne etter minst to tiår hvor annen kompetanse har vært vektlagt.
Tempoet i å styrke kunnskapsnivået er for lavt hvis Regjeringen ønsker å sette i verk forskriften om utvalgte naturtyper i nær fremtid. Det er nødvendig med samhandling mellom Miljøverndepartementet (MD), som forvalter loven, og Kunnskapsdepartementet (KD), som har ansvaret for kunnskapsgrunnlaget loven skal bygge på. Tar ikke KD sin del av ansvaret, kan ikke MD gjennomføre loven på en god måte.
Sektornøytrale
Kunnskapsgrunnlaget for gjennomføring av loven, det vil si for prioritering av arter og utvelgelse av naturtyper, må leveres av sektornøytrale institusjoner. Det skjer best ved å videreutvikle det veletablerte samarbeidet mellom Artsdatabanken, NGU og de naturhistoriske universitetsmuseene. Det forutsetter at disse institusjonene rustes opp, slik at de kan gjennomføre disse viktige samfunnsoppgavene.